Akademisk boikott er ikke et verdig akademisk virkemiddel

Det er ikke akseptabelt hva Israel gjør mot palestinerne. Fra tid til annen kommer det forslag fra forskerhold om å boikotte israelske forskere og intellektuelle institusjoner: såkalt akademisk boikott. I fjor ble et slikt forslag diskutert ved NTNU – og avvist. Ledelsen ved Universitetet i Oslo har fått et tilsvarende forslag om akademisk boikott på bordet og må ta stilling til dette når universitetsstyret samles 22.06.10 – akademisk boikott er fremdeles et dårlig forslag, også ved Universitetet i Oslo, noe UiO ledelsen er helt enig i; la oss håpe at flertallet i styret også er enig.

Jeg er prinsipielt uenig i enhver form for akademisk boikott – med mindre det dreier seg om å boikotte institusjoner der forskning og undervisning er underlagt politisk diktat, eller der forskerne selv ikke respekterer grunnleggende vitenskapelige premisser – der åpen dialog er blant de viktigste.

Forskere og lærere som forfekter den frie forskningens prinsipper bør vi alltid ha dialog med – en dialog som i seg selv kan være av stor verdi for begge parter. Å gå imot akademisk boikott av Israel, er selvfølgelig ikke det samme som å støtte Israels handlinger overfor palestinerne – og andre. Å gå imot akademisk boikott er å støtte den enkelte forskers rett til å utøve sin vitenskap uten politiske og nasjonale grenser. Det er for øvrig viktig å huske at det som oftest er nettopp akademikerne som er de sterkeste kritikere av de system vi her i vesten ikke finner akseptable – så også i Israel.

En akademisk boikott av Israel (eller andre land man måtte ønske å boikotte) vil bl.a. ha følgende skadelige effekter:

  1. En akademisk boikott vil bryte med den frie og åpne kunnskapsutvikling – et grunnleggende prinsipp innen den frie akademiske forskningen.
     
  2. En akademisk boikott vil isolere våre forskerkollegaer.

Frie ytringer og fri diskusjon mellom forskere er en helt sentral vitenskapelig norm. Isolering av forskere fra regimer vi er uenig i, vil skade forskningen som sådan. I tillegg vil isolering føre til at vi svekker informasjonsflyten – både den faglige og den ikke-faglige.

Når forskere kommer sammen, står fag i fokus: vi debatterer hva vi er enige om og hva vi er uenige om – og hvordan vi kan finne ut hvem som har rett. Men vi diskuterer også andre forhold ved det landet de ulike deltakerne kommer fra – og ikke minst forhold rundt det land man besøker eller får besøk fra. Dermed får vi mer innsikt. Og viktigst av alt: svært ofte innser vi at forskere som kommer fra regimer vi er meget kritiske til, ofte har det samme verdigrunnlag som vi selv har.

Videre gir vi informasjon om hvordan vi gjør ting hos oss: våre kollegaer fra regimer vi ikke støtter lærer hvordan ting kan gjøres annerledes – dermed bidrar vi med viktig kunnskap til våre kollegaer i deres kamp for frihet og et bedre samfunn. På det senteret jeg selv leder, CEES er det mer enn 20 nasjonaliteter fordelt på knapt 150 forskere og studenter; blant annet har vi forskere med både israelsk og palestinsk bakgrunn. Samarbeidet hos oss mellom folk med så forskjellige bakgrunner, er til glede og nytte for oss alle. Jeg er overbevist om at vi alle får et mer nyansert syn på mangt og meget gjennom interaksjon med så mange nasjonaliteter.

Forskerinteraksjon mellom folk fra ulike deler av verden og ulike politiske system samt med ulik etnisk bakgrunn er også viktig i en annen sammenheng: gjennom våre ulike nettverk kan vi åpne dører og gå gjennom dører mange andre ikke kan.

Forskere i alle land deltar i nettverk der det er kort vei fra student til regjeringsmedlem.

a. Jeg har selv ingen direkte kontakt med vår egen statsminister – men jeg har god kontakt med en rekke personer som står ham meget nær;

b. Jeg har ingen direkte kontakt med den britiske statsministeren – men jeg kjenner, som fagkollega, både hans nåværende og tidligere vitenskapsrådgivere;

c. Jeg har heller ingen direkte kontakt med president Obama – men jeg har, som forsker og fagkollega, direkte kontakt med flere av hans rådgivere.

d. På tilsvarende måte har jeg kollegaer som har direkte kontakt med både israelske og palestinske myndigheter.

Disse nettverkene gjør at forskere kan gå gjennom dører mange andre ikke kan gå – og spesielt ikke politikerne og diplomater. Vår egen Fridtjof Nansen var en mester i å kombinere forsker/oppdagerrollen med diplomatisk arbeid – hans forsker/oppdagerrolle gjorde det klart mulig for ham å gå gjennom dører det etablerte diplomatiet ikke kunne gå gjennom. Akademisk boikott vil svekke forskersamfunnets evne til å gå gjennom denne type dører.

Forskere i ulike land forsøker å videreutvikle denne utvidete rollen forskere her har. Både American Association for the Advancement of Science (AAAS) og Royal Society of London jobber meget aktivt med å videreutvikle forskernes rolle i diplomati – en rolle som kan være både i samspill med, og i tillegg til, det etablerte diplomatiet. Selv jobber jeg med planer for også å få til dette knyttet opp mot norske akademiske institusjoner.

Det Norske Videnskaps-Akademi arrangerte 7. juni i år et møte for å lette palestinske forskeres tilgang til det internasjonale forskersamfunn. Dette er en vanskelig jobb. En akademisk boikott av Israel vil ikke gjøre den jobben lettere.

Helt til slutt: i forbindelse med det nevnte møtet i Videnskapsakademiet holdt den palestinske legen Dr. Izzeldin Abuelaishs et foredrag med tittelen “I Shall Not Hate” i Litteraturhuset. Dette er en langt bedre ledesnor enn akademisk boikott. Det er gjennom dialog kan vi lære av og om hverandre – og dermed komme til å se hva vi nå enn er uenige om fra en ny vinkel og derigjennom finne fram til nye veier å gå.

Powered by Labrador CMS