For 150 år siden foreleste munken og naturforskeren Gregor Johann Mendel om sine krysningsforsøk med erteplanter, og året etter ble resultatene publisert i artikkelen Versuche über Pflanzen-Hybriden. Dette markerer i virkeligheten begynnelsen på genetikken, men ble av sin samtid neglisjert: Først rundt 35 år etter at Mendel hadde offentligjort sine resultater ble hans innsikt gjenoppdaget. Darwin, som 6 år tidligere hadde lagt fram sin teori om evolusjon ved det naturlige utvalg, var en av dem som overså Mendels arbeid – paradoksalt nok, ettersom det å forstå arv var en viktig brikke han selv manglet.

Hovedtrekkene i Darwins evolusjonsteori er:

1. Individer innen en art varierer i sine egenskaper. 2. Noen egenskaper gjør individene bedre i stand til å produsere overlevelsesdyktig avkom. 3. Disse egenskapene arves av avkommet som dermed selv produserer godt tilpasset avkom. I en verden med endelige ressurser vil da evolusjon kunne skje som et resultat av det naturlige utvalg: Hvilke former som er best tilpasset vil til en hver tid avgjøres av miljøet, og disse formene vil dermed forandre seg ved miljøendringer.

Darwin forstod at det måtte være arvelighet, men han forstod aldri hva selve arvemekanismen var. Det var dette spørsmålet Mendel hadde nøkkelen til, noe jeg har også skrevet om tidligere.

Det er uklart hvorfor betydningen av Mendels innsikt ble oversett i hans samtid. En av grunnene kan være at man ikke forstod – eller rettere ikke hadde grunnlag for å forstå – hvor arvemekanismen var plassert i kroppen og cellene. Det var, etter min og andres mening, den tysk-østeriske naturforskeren Friedrich Leopold August Weismann (17 januar 1834 – 5 november 1914) som la grunnlaget for gjenoppdagelsen av Mendels arvelover. Gjennom sitt mikroskop så han cellenes kjerner, og tenkte at der måtte arvemekanismen være lokalisert –  noe vi i dag vet er korrekt. Dette er da også grunnlaget for å betrakte Weismann som den viktigste evolusjonsbiolog etter Charles Darwin.

Jobben var imidlertid ikke gjort med gjenoppdagelsen av arvelighetslovene og forståelsen av hvordan egenskaper endres gjennom mutasjoner. Først på 1930-tallet ble denne kunnskapen integrert med Darwins teori om evolusjon gjennom det naturlige utvalg.

Denne historien utdypes i en ny bok redigert av Dag O. Hessen, Thore Lie og meg selv: Mendels arv: genetikkens æra. Boken lanseres på Darwin Day på Universitetet i Oslo 12. februar; en dag som for anledningen også blir en Mendel Day, med foredrag om både vitenskapshistorie og dagens genforskning. Samme dag har Hessen, Lie og meg selv en kronikk i Aftenposten. Se også artikkelen Mirakelet i klosterhagen i Apollon.

Dagen etter Darwin Day følges det opp med et seminar i Det Norske Videnskaps-Akademi om «Mendel’s legacy» der flere av forfatterne i den nye boka om Mendel deltar som forelesere.

Har du lyst å lære mer om både Darwin og Mendel – og deres bidrag til vitenskapen og menneskeheten – så er det flere anledninger i slutten av denne uka.

Darwin Day på Blindern har ingen påmelding, men si gjerne ifra på Facebook at du kommer!