Det er ikke mange som kan kalle seg forskningsjournalister i Norge. Men endelig har de som kan kalle seg det, fått muligheten til å organisere seg for å fremme norsk forskningsjournalistikk. Dette er i seg selv meget gledelig, ikke minst fordi dette kan fungere som et forum for å inspirere hverandre og dermed få et sterkt forskningsjournalistisk miljø. Jeg er gald for dette både som forsker (slik at media bedre vil kunne skille klinten fra hvete) og som forskningspolitiker (slik at vi kan få en god og balansert forskningspolitisk debatt).

Hvorfor er det så viktig å få et slikt miljø i Norge? Det er særlig to grunner for det. For det første kan et slikt miljø berede grunnen for at mer av det gode forskningsstoffet kommer i aviser, radio og TV. For det andre kan vi få utviklet er miljø for kritisk forskningsjournalistikk.

Det er riktignok allerede mye forskning i mediene, men dessverre er det lite skikkelig forskning i mediene. Nesten daglig kan vi lese om nye gjennombrudd innen forskningen – i alle fall fremstilles det slik:

• Forskning viser at den og den dietten løser en hel rekke av dine problem – uten at de løser noe som helst.
• Eller at en ny, lovende oppdagelse vil løse kreftgåten innen kort tid – uten at gåten blir løst.
• Eller at ett nytt funn, eller én ny studie, avslører at alt man tidligere trodde man visste er feil.

Mye av dette er dårlig forskningsformidling, og det skader forskningen. Folk flest kan lett få en følelse av at forskerne bare synser og farer med tull: «Det er jo ikke sant hva de påstår om gjennombrudd på det ene og det andre feltet…»

Og mye av det som presenteres som vitenskap i massemedia, bør ikke uten videre anses som det. Før noe er publisert i anerkjente tidsskrifter med skikkelig fagfellevurdering, er de ikke å betrakte som vitenskapelige resultater. Slikt tar ofte tid – men dette er garantien for at det som fremstilles som vitenskap er så solid som overhodet mulig. Og publisering av resultatene er ofte bare å betrakte som et innlegg i en pågående debatt, og ikke de siste og avgjørende ord.

Hvorfor er forskningsformidling viktig? «Kunnskap trumfer alt» – hevdes det; vår forrige statsminister sa blant annet dette i en nyttårstale (2010). Nåværende regjering har et helt tilsvarende syn: «Regjeringen bygger sin politikk på respekten for kunnskap.» (Prop. 1 S Tillegg 1, side 40,43). For det er gjennom kunnskap – solid kunnskap – vi har bygget landet, og vil fortsette å bygge landet. Vi vet ikke hva som bygger framtidens samfunn, men vi vet at det som kommer til å bygge framtidens samfunn, vil være basert på kunnskap – solid kunnskap.

Og dermed må de miljøer som utvikler denne kunnskapen – den solide kunnskapen – gis gode arbeidsforhold; gode finansielle forhold, om dere vil. Og skal vi få til det, må folk flest – og våre politikere – forstå hvor viktig den solide forskningen er. Og skal våre politikere satse på forskning, må velgerne forstå hva forskning faktisk er og hvorfor den solide forskningen er helt avgjørende for samfunnet – oss alle.

Gode forskningsjournalister blir her helt avgjørende.

- De kan formidle fremragende forskning på en korrekt måte.

- Og de kan utøve kritisk journalistikk:

• Det er ikke alltid hva vi forskere fremstiller som de store gjennombrudd, er de store gjennombrudd
• Og der er ikke alltid – for å si det pent – at myndighetene fatter de rette beslutninger for å bygge gode forskningsmiljøer som kan framskaffe den solide kunnskapen som er så viktig for vårt samfunn.

Å være en god forskningsjournalist innebærer altså noe mer enn å få fakta rett. Man må også forstå – og klare å formidle – metodene forskerne arbeider etter (noe jeg har skrevet om i Aftenposten 19.09.12). Dette er en veldig viktig oppgave; blant annet fordi en bedre forståelse av vitenskapelige metoder hos folk flest, vil gjøre det vanskeligere for ideologisk motiverte grupperinger å få gjennomslag når de avfeier eller forvrenger forskning de ikke liker. Opplagte eksempler er de som – basert på enkle argumenter som målinger av istykkelsen i Arktis fra det ene året til det andre – benekter at det skjer store klimaendringer i dag og at disse i stor grad er forårsaket av oss mennesker. Og de som benekter at en evolusjon har skjedd gjennom det naturlige utvalg (som Darwin forklarte for mer enn 150 år siden). Det er flere som misforstår leddet «teori» i ordet evolusjonsteori, og tror at det er et uttrykk for usikkerhet rundt om evolusjon har skjedd eller ikke. Eller de tror at evolusjonsteori ikke har blitt testet – endog ikke er en vitenskap – fordi vi ikke kan gjenta hele evolusjonshistorien i ett sammenhengende eksperiment. Andre eksempler på meninger basert på manglende innsikt i vitenskapens metoder er ikke vanskelige å få øye på, om man først begynner å se etter dem.

I lys av dette, er der for meg – og mange andre – et stort paradoks at alle generelle media (aviser o.a.) har en stor stab sportsjournalister – men ingen, eller kun én, forskningsjournalist. Det er mitt håp at stiftelsen av Norsk forening for forskningsjournalister vil hjelpe på denne situasjonen.

Jeg ser dette fra to (metaforiske) kontorer:

Fra mitt forskerkontor:
For meg er det underlig at vår forskning dekkes bedre i aviser og lignende utenfor Norge enn i Norge. Det var underlig å bli dekket i en større artikkel i Le Monde – men ikke i det hele i Norge – da vi på slutten av 90-tallet publiserte noen arbeider om Kanadisk gaupe og klima. Og våre arbeider på pestbakterien går ofte verden over, men får lite oppmerksomhet i Norge. Helt tilsvarende med min forskning på lemen. Mange andre forskere har helt tilsvarende opplevelser.

Jeg er overbevist om at disse skjevhetene er et resultat av et manglende forskningsjournalistisk miljø i Norge. Dannelsen av en forening for forskningsjournalister vil helt sikkert hjelpe på dette – om ikke annet på sikt.

Og mitt andre kontor, det forskerpolitiske:

Jeg er overbevist om at mine forskningspolitiske innspill i media om den frie grunnleggende forskning har – sammen med andres bidrag – gitt resultater: det er større bevilgninger frie prosjekter (FRIPRO) i dag enn for bare noen få år siden. Debatter rundt slike tema er viktig som premissleverandør for politikerne og andre beslutningstakere. Dessverre er det ikke lett å få inn ikke-sensasjonelle innlegg. Dannelsen av en forening for forskningsjournalister vil helt sikkert hjelpe på dette – om ikke annet på sikt.

Det er også min overbevisning at dannelsen av en forening for forskningsjournalister vil bidra til en mer kritisk forskningsjournalistikk. Det vil forskningen tjene på – og samfunnet som helhet. En slik kritisk og opplyst forskningsjournalistikk vil bidra til å framheve de sterke forskningsmiljøene framfor de svakere miljøene. Og det vil landet tjene på – fordi det er gjennom de sterke, faglig solide miljøene vi videreutvikler den solide kunnskapen som trumfer alt – og som bygger landet.

Helt til slutt: jeg er meget glad for at stiftelsesmøtet ble lagt til Det Norske Videnskaps-Akademi. Dette fordi Akademiet har – i noen grad – bidratt til å knytte journalister sammen med de gode forskningsmiljøene og forskningspolitiske miljøene. Blant annet har vi gjort dette i forbindelse med våre store internasjonale priser: Abel-prisen, og ikke minst Kavli-prisene.

Til landets forskningsjournalister – deriblant kommende forskningsjournalister: lykke til!

––––––––—

Basert på et innlegg holdt ved stiftelsen av Norsk forening for forskningsjournalister: «Norsk forskningsjournalistikk sett fra et forskerkontor» (28.10.13, Det Norske Videnskaps-Akademi)