Forskningsformidling i det 21ste århundre: en kombinasjon av tabloid form og presist innhold

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Forskningsformidling er viktig: forskerne mener at myndigheter og folk flest bør kjenne til det vi har av kunnskap – og da må vi formidle denne kunnskapen. Dessuten har skattebetaleren krav på å vite hva vi jobber med og oppnår av resultater. Men mye av det vi jobber med som forskere er teknisk vanskelig og følgelig kan det være vanskelig å formidle til et bredt publikum. Spesielt kan det være vanskelig å formidle vitenskap i dagens samfunn der folk ønsker å få denne informasjonen på en kjapp og grei måte – den tabloide formen er populær hos mange lesere.

Mange forskere synes å mislike den tabloide, korte og litt tilspissede formen: man kan jo ikke der framheve alle forutsetningene for at det man sier er korrekt. Det faktiske forhold er at mange av leserne ofte ikke har den faglige bakgrunn for å forstå betydningen av slike forbehold – men de er like fullt interessert å høre hva vi har å si – og vi som forskere har en plikt til å informere dem.

Det hele blir en balansegang mellom det å være tabloid og samtidig være presis i den forstand at man har belegg for det man sier på den korte og kjappe formen. Det vi sier i den tabloide fremstillingen skal det være belegg for – det skal være korrekt. En kollega av meg er ”fornøyd hvis 70 prosent av det som gjengis i en avisartikkel om forskning er korrekt”. Dette er jeg uenig i. Jeg har selv jobbet med – og formidlet om – lemensvingninger og klima. Vi har funnet (og publisert i et meget godt fagtidsskrift) at ”mye tyder på at det er de endrete snøforholdene om vinteren som har ført til at vi ikke lenger opplever den regelmessige lemensvingningen vi hadde før i tiden”. Det vil imidlertid være uriktig å si bombastisk at ”endrete snøforhold om vinteren er årsaken til at lemensvingningene har forsvunnet”. Selv om dette siste utsagnet ved første blikk kan virke mer fengende, er det kun en mulig konklusjon vi har trukket på grunnlag av foreliggende data. Jeg er selv overbevist om at de som er interessert i lemen og dets regelmessige svingninger (det vil si det at det hvert tredje til fjerde år pleide å være mye lemen i fjellet) også vil være interessert i å høre at ”mye tyder på at det er de endrete snøforholdene om vinteren som har ført til at vi ikke lenger opplever de regelmessige lemensvingningen vi hadde før i tiden” – et utsagn som er sant i den forstand at jeg har belegg for det.

Om vi som forskningsformidlere er tabloide på en ikke-presis måte, vil det lett kunne straffe seg – og vi kan miste troverdighet. Her ble det syndet svært mye under debatten om ”Ida” for et års tid siden. Mitt anliggende i den debatten var viktigheten av ikke å si mer enn man hadde belegg for – og ikke si ting man ikke fant igjen i den vitenskapelige artikkelen.

Den tabloide formen har mange fordeler: den er kort og grei og gir raskt innblikk i en rekke ting det kan være interessant å vite noe om. Er man virkelig interessert kan man gå dypere inn i saken, bl.a. ved å søke på internett. Og her ligger det en ytterligere viktig jobb for forskningsformidleren, nemlig å henvise til steder man kan finne utfyllende – korrekt og troverdig – informasjon.

Vi forskere bør gripe de muligheter som ligger i de nye formidlingskanaler. Gjennom aviser og liknende kan vi gi sammendraget av det vi vil formidle – og så gi råd om hvor man kan finne mer informasjon. Forskerne har – egentlig – god erfaring i denne formidlingsformen, både som formidlere og som lesere. Når vi skriver artikler for prestisjetunge tidsskrift som Nature og Science er sammendraget av artikkelen meget viktig – det er det de aller fleste kommer til å lese; bare de få spesielt interesserte vil lese selve artikkelen (ja, bare de færreste forskere vil ha forutsetninger for å lese og forstå selve artikkelen, men like fullt vil flere være interessert i å holde seg generelt orientert om utviklingen). I disse sammendragene blir form og innpakning viktig – men det som sies må det finnes belegg for i hovedartikkelen. Dette er en form vi trenes opp til – både ved å lære av våre nære kollegaer og av profesjonelle redaktører.
La oss ta med oss denne erfaringen inn i vårt formidlingsarbeid til et bredere publikum.

På CEES er vårt bidrag til forskningsformidlingen bl.a. å invitere noen av verdens fremste forskere og formidlere til å holde åpne foredrag. Torsdag 2. september finner den årlige Kristine Bonnevie-forelesning sted på Blindern (se også tidligere blogg-innlegg). Er du i Oslo torsdag 2. september, bør du få med deg foredraget til den legendariske nederlandsk-amerikanske atferdsbiologen Frans de Waal, et foredrag som nok vil være både tilgjengelig og presist. Frans de Waal har i flere tiår bl.a. forsket på hvordan sjimpanser oppfører seg mot hverandre – et godt grunnlag for å holde et foredrag som er både lærerikt og morsomt! Alle er hjertelig velkomne.

For øvrig, ved å sende en e-post til [email protected], kan du bli ført opp på e-postlisten hvor tilsvarende åpne foredrag annonseres.

Powered by Labrador CMS