Fra tid til annen fremmes kravet at Forskningsrådet bør nedlegges, nå sist framført av professor Johan Moan i VG rett før jul. Forskningsrådet blir ofte sett på som myndighetenes/Regjernings forlengede arm, som gjennom de ulike finansieringskilder innen Forskningsrådet påtvinger forskerne føringer på hva de kan forske på. Som alternativ foreslås det ofte at myndighetene overfører pengene direkte til universitetene og de større forskningsinstituttene.

Jeg er, slik jeg nylig har gitt utrykk for i Aftenposen 15.01.11, uenig i begge påstandene, men er enig i at våre klassiske store forskningsuniversiteter må få en bedret økonomi, og mener at Forskningsrådet i større grad enn hva som er tilfelle i dag må trekke inn våre fremste forskere i arbeidet med å bestemme hva vi skal forske på (dvs. hvilke områder som rent økonomisk skal styrkes, og mht. hvilke prosjekter som skal få finansiell støtte). Konkurranse om midlene er imidlertid et gode: det er på denne måten vi sikrer at de beste og mest lovende prosjektene oppnår støtte. Ved å overføre en for stor andel av midlene til universitetene, vil denne konkurransen svekkes på en uheldig måte.

Forskningsminister Tora Aasland har i denne sammenheng etterlyst en debatt om innhold, resultater og kvalitet i norsk forskning. La meg, gjennom et eksempel, bidra ved å spørre hva forskerne skal kunne forske på – og hvem som skal bestemme det.

Norge trenger et marint forskningsprogram av hensyn til den løpende forvaltning og for å opprettholde kompetansen. Forskningsrådet har et slikt program: HAVKYST. Et utlysningsnotat, utarbeidet av programmets styre, spesifiserer et mindre antall forskningsfelt og regulerer hva forskerne kan søke midler til.

Mine forskerkollegaer og jeg har fått mye støtte over HAVKYST, blant annet til forskning på torsken i Skagerrak og på Sørlandskysten. Vi har fått mye ros for den forskningen vi her har utført, ikke minst fra Forskningsrådet. Min interesse for slike marine systemer bunner i et langvarig engasjement for å forstå hvordan bestander er geografisk strukturert: Er det for eksempel egne bestander i hver fjord? Svaret på et slikt grunnleggende spørsmål har verdi utover å stille en forskers nysgjerrighet: om det er egne bestander i de ulike fjordene, må disse forvaltes som egne bestander. Dette er et eksempel på at grunnforskning innpasses i et rettet program – slik ministeren ber oss om. Men fjorårets utlysning åpnet ikke lenger for denne forskningen – til tross for at problemstillingen langt fra er ferdig utforsket, verken for grunnforskningen eller forvaltningen.

Tilsvarende eksempler kan gis for andre forskningsprogram. Konsekvensen av denne type skiftende prioriteringer innen Forskningsrådets programmer er at det blir vanskelig å forfølge de langsiktige problemstillingene. Programstyrene fører til at selve innholdet i forskningen blir svært skiftende.

I de frie programmene er det kun kvaliteten på forskningen som teller, men den store konkurransen om disse midlene – og at de bare utgjør rundt 10 % av den totale potten – gjør det vanskelig å legge opp til et langsiktig perspektiv. Historien viser mange eksempler på at det er den forskerinitierte, nysgjerrighetsdrevne forskningen som har gitt de store gjennombruddene – derfor er den så viktig.

All ære til forskningsstatsråden som økte potten til dette i årets budsjett, men forståelsen for hvor viktig den nysgjerrighetsdrevne forskningen er for samfunnet bør i større grad gjennomsyre hele Regjeringskollegiet – da vil forhåpentligvis forskningsstatsråden få en større totalpott å fordele enn hun har i dag.

Svaret på spørsmålet ”Hvem bestemmer hva vi forsker på i Norge?” er således sammensatt: til dels blir dette bestemt ved de føringer det legges for hvilke prosjektet som støttes over de ulike rettede forskningsprogrammene. Føringene legges i stor grad av programmenes styrer (der det sitter både forskere og ikke-forskere).

Videre legger Regjeringen føringer for hva vi kan forske på gjennom den relative fordelingen av midler til de frie og de rettede forskningsprogrammene. Bare i liten grad er det forskerne selv som får lov til å bestemme hva de skal forske på. Det er mange av oss som mener forskernes røst i større grad bør lyttes til når det avgjøres hva vi skal forske på i dette landet – spesielt når vi uttaler oss om på hvilke felt det norske forskersamfunnet på en kvalitativ god måte kan hevde seg internasjonalt.