Lemen, lemensvingninger, forskning, forskningsformidling og mediene

(Tegning: Public domain)
(Tegning: Public domain)

Som jeg nylig har skrevet om i Dagens Næringsliv (12. mars 2011), har lemensvingningene fascinert mennesket i århundrer. I den første oversettelsen av Bibelen til norsk i 1310, har oversetteren nevnt lemenutbrudd for å illustrere hva egypterne opplevde under svermer av gresshopper. Under historisk store lemen-toppår svermet det bokstavelig talt i fjellet og nedover i dalsidene! Det krydde av små, hissige krabater på nær sagt hver kvadratmeter. Like sikkert ble fjellet «dødt» året etter. Så gikk det ca. tre år, og sirkuset var i gang igjen. Disse regelmessige svingningene antas å være et resultat av at det med regelmessige mellomrom blir for mange lemen, slik at de spiser seg ut av matfatet: de blir for mange i forhold til hvor mye mat (vegetasjon) det er.

Slik var det i alle fall før: Fram til midten av 1990-tallet kunne man observere store lemenår på Hardangervidda og andre fjellområder ca. hvert tredje år – lengre nord ca. hvert femte år. Nå er store lemenår langt sjeldnere – siste store toppår for lemen i Sør-Norge var i 1994.

Men i år synes det å ha vært lemen overalt – slik de som var i påskefjellet kunne fortelle om. Hvorfor? Vi har all grunn til å anta at dette er en direkte følge av at det har vært gode snøforhold det to siste årene. Om snøen som faller om høsten er tørr og fin – og holder seg tørr og fin – vil det danne seg et luftrom mellom snøen og bakken. I dette luftrommet overlever og reproduserer lemen i beste velgående. På denne måten kan lemenbestanden bygge seg opp gjennom de sju til ni vintermånedene, slik at det på sommeren bokstavelig talt flommer over av lemen. Om derimot snøforholdene er slik at et luftrom ikke oppstår, vil lemen ikke kunne reprodusere under snøen – og færre overlever.

Det er moro å ha vært med på denne forskningen rundt lemen. Hva vi i virkeligheten har gjort, er å oppdage hva som skal til for at det blir lemenår eller ikke, nemlig at snøforholdene er slik at bestanden kan bygge seg opp gjennom to vintre på rad. Det i seg selv forklarer som nevnt ikke fullt ut svingningene i lemenbestanden. Vi må også trekke inn det dynamiske samspillet mellom lemen og deres matfat: blir det for mange lemen i forhold til hvor mye mat (vegetasjon) det er, bryter bestanden sammen. Men er snøforholdene gunstige de påfølgende årene, bygger bestanden seg opp igjen til et nytt lemenår.

Det er viktig å formidle den forskningen vi gjør også til et bredt publikum – noe jeg for lemenforskningen har gjort gjennom en kronikk i Aftenposten, i tillegg til nevnte artikkel i Dagens Næringliv. Det er meget inspirerende når man får tilbakemelding på denne type formidling – bl.a. fra elever fra videregående skole som, som et direkte resultat av disse populærvitenskapelige artiklene, skriver særoppgave om emnet. Noen elever meldte tilbake at det snart burde bli mye lemen ettersom det har vært gunstige snøforhold. De hadde skjønt det – og de gleder seg forhåpentligvis over at de fikk rett.

Det er min erfaring at mediene generelt er opptatt av og interessert i forskningsstoff. Men noen temaer er mer interessante enn andre. Lemen, lemensvingninger og klima er tydeligvis en god kombinasjon for å vekke medieinteressen. Jeg har aldri opplevd en tilsvarende interesse fra medier verden over som da vi publiserte en artikkel om lemen og klima i fagtidsskriftet Nature i 2008. Vi ble intervjuet av aviser og radiostasjoner verden over. Totalt har vi registrert noe bortimot 400 medieoppslag direkte koplet opp mot denne vitenskapelige artikkelen. Og det inspirerer til videre forskningsformidling: det er åpenbart noen der ute – langt ut over forskermiljøene – som er interessert.

Mindre oppmuntrende er det imidlertid at noen ”klimatvilere” tydeligvis sender e-post (dessverre med en rekke feil og uetterretteligheter) til et større antall personer (men ikke til meg) der de kritiserer vår 2008-artikkel i Nature. (”Klimatvilere”, eller hva vi nå skal kalle dem, er en gruppe personer som betviler at de klimaendingene som nå synes å skje er helt eller delvis forårsaket av oss mennesker; noen av dem betviler også at disse klimaendringene har en negativ betydning for planter og dyr – og oss mennesker.) Det er i seg selv interessant at klimatvilerne ikke sender kritikken til rett mottaker: de burde ha sendt en kommentar direkte til tidsskriftet Nature der de påpeker eventuelle feil i vårt arbeid; alternativt kunne de ha skrevet til meg eller mine medforfattere. Kritikk er innen forskningsmiljøene en vesentlig komponent av arbeidet – og bidrar til å bringe vår kunnskap framover. Men kritikken må være åpen, og i det minste inkludere de involverte forskere, i alle fall når de finnes i samme land (og til dels også i samme by). Min oppfordring til de som mener vårt arbeid ikke holder mål er: kom ut av skapet (eller den elektroniske postkassen) og kommenter i det åpne rom, for eksempel her på forskning.no. Jeg ser med stor forventing fram til en slik dialog.

Powered by Labrador CMS