Det var flott, som nordmann og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi hvor May-Britt og Edvard Moser er medlemmer, å være tilstede ved nobelseremonien i Stockholm 10. desember.

Dagen etter, på vei hjem via Arlanda, fant jeg morgenens utgave av Svenska Dagbladet med May-Britt og Edvard på førstesiden samt et stort bilde av May-Britt og den svenske kongen et par sider inn i avisa.

Det er nesten som om man skulle tro at toppforskere får samme oppmerksomhet som toppidrettsutøvere.

De viktige funnene

La meg først sammenfatte hvorfor disse fremragende forskerne fikk Nobel-prisen.

Omkring 1970 fant John O’Keefe «stedceller» i hjernen: nerveceller som aktives når individet er på et bestemt sted, mens andre nerveceller er aktive når individet er på et annet sted. May-Britt og Edvard Moser fant senere de såkalte «gittercellene»: nerveceller som er aktive når individet er på ulike steder, og som tilsammen danner et trekantnett. Dette ligger til grunn for stedsansen – og, når alt kommer til alt, hukommelse om hvor man var og hva som hendte der og da.

Disse cellene ligger i den delen av hjernen som kalles hippocampus. At denne delen av hjernen danner et «kognitivt kart» vakte stor oppmerksomhet, fordi det ga innblikk i hvordan kognitive prosesser foregår. Kognitive prosesser er det som har med erkjennelse, oppfatning og tenkning å gjøre.

Moser-paret bestemte seg tidlig for å utforske dette videre og var på et forskningsopphold ved O’Keefe’s laboratorium i London for å lære av ham. John O’Keefe hadde nemlig utviklet teknikker som kunne besvare de faglige spørsmål Moser-paret hadde. John O’Keefe på sin side ble sterkt inspirert av Moser-paret og deres arbeid.

Bakgrunn fra psykologi

Det er verdt å merke seg at alle de tre medisinprisvinnerne har bakgrunn fra psykologifaget. Hvorfor gikk den først norske nobelpris i medisin og fysiologi til noen som i utgangspunktet er utdannet psykologer? Jeg tror ikke det er tilfeldig: det er grunn til å tro at psykologer har gode spørsmål som kan belyses gjennom moderne teknikker.

Spørsmålene er alltid viktigere enn de tekniske metodene!

Det gjensidige stimulerende forholdet mellom det yngre Moser-paret og den noe eldre O’Keefe er også verdt å merke seg. Yngre forskeres tilnærming til vitenskapelige spørsmål kombinert med lang erfaring er gull verdt – i dette tilfellet bokstavelig talt.  

Nobelprisen i kjemi

Stephan Hell var sammen med Eric Betzig og William E. Moerner en av tre nobelprisvinnere i kjemi i Stockholm i år. Tidligere i år ble Hell sammen med blant annet John O’Keefe tildelt Kavliprisen som deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi. Begge disse ble, som Kavli-prisvinnere, også utnevnt til medlemmer av vårt akademi.

Nanovitenskap er arbeid med noe som er svært lite. «Nano» er et prefiks som sammen med navnet på en enhet betyr en milliarddel, det vil si 10 opphøyd i minus 9, av den opprinnelige. En stor utfordring innen nanovitenskap er at det som studeres er så lite at vi vanligvis ikke kan «se» det, selv med de kraftigste mikroskopene av den vanlige typen.

Det å kunne se er viktig for å oppdage, forstå og så gjøre bruk av det vi lærer.

Å «se» det ingen har sett før

Vi ønsker alltid å se med større presisjon og oppdage ukjente fenomener. Naturen setter imidlertid en begrensning for oppløsningen til de vanlige lysmikroskopene. Det er fordi lyset er bølger, og lenge trodde vi derfor det var umulig å se noe som var mindre enn den grensen vanlig lys satte. Synlig lys har en nedre bølgelengde på ca. 380 nanometer. Årets Kavliprisvinnere har uavhengig av hverandre utviklet metoder som lar oss «se» ting med vanlig lys som ingen har sett før.

Deres forskning åpner dermed for en videreutvikling av nye avbildningsteknikker. Disse oppdagelsene er viktig for videre fremskritt i alle deler av nanovitenskapen. Ikke bare har denne teknikken gjort det mulig å avbilde noe som er langt mindre enn optiske bølgelengder: den har gjort optisk nanoskopi til et viktig verktøy for biovitenskap, fordi biologiske prosesser i levende celler kan observeres med oppløsning på nanonivå.

Prisene er viktige

Hvorfor er slike priser, med de tilhørende seremoniene og mediedekningen, viktige? Jo, fordi vitenskap – den fremragende, solide og nysgjerrighetsdrevene forskningen – er viktig for oss alle.

Som Fred Kavli selv har sagt: «Alt vi er avhengige av i dagens samfunn er et resultat av grunnleggende forskning» – og dermed er det viktig at alle, det være seg beslutningstagere og politikere og den vanlige dame og mann i gata, blir minnet om nettopp det.

Det blir de i forbindelse med Nobel- og Kavliprisene, for å nevne noe.

NTNUs suksess

Det skjer mye positivt innen norsk forskningspolitikk, og mer penger bevilges til den fremragende, nysgjerrighetsdrevene forskningen. NTNU har vist at satsningen de har gjort på Moser-paret har gitt resultater. Aller viktigst er det at de gjennom støtte fra sin egen institusjon har fått mulighet til å gjøre god, nysgjerrighetsdreven forskning, som har gitt grunnleggende innsikt i hvordan hjernen fungerer.

Denne innsikten kommer til anvendelse for eksempel i arbeidet med de ulike alderdomssykdommene som svekker hjernens funksjonsdyktighet.

La oss håpe andre norske universiteter kan lære av NTNU. Dessverre synes flere av våre andre store universiteter å ha langt igjen før de evner å satse på samme måte. De norske universitetene har gjennom interne omprioriteringer mulighet til det, til tross for hva enkelte rektorer hevder.

Spørsmålet nå er imidlertid: evner de å gjøre det NTNU har klart?

Også publisert i Aftenposten Viten 12.12. 2014