Jeg har nylig vært på familiestevne på Vestlandet – i den familien jeg er giftet inn i. Vi var samlet på familiegården ytterst i havgapet. Været var fint, og hovedmåltidet på tunet med god mat og drikke – og synging av familiesangen – var som tatt ut av en Ingmar Bergman-film.

Ingen fastboende bor på dette stedet lenger. Den gang folk bodde der var det slit for stor og liten – langt over normert arbeidstid. Barna hadde omgangskole 12 uker i året – en tid som ble sett på med stor glede blant barna: de slapp unna slitet og lærte mye nytt. Og dyktige ble de.

Kveg og sauer hadde de beitende rundt gården. På havet var det torsk og annen fisk og på fjellet var det en del utmarksressurser. De levde godt av det naturen gav – om enn den også fra tid til annen tok når høststormene raste på sitt verste.

Nå beites ikke marka lenger av husdyr. Fra tid til annen kommer hjorten ned og beiter litt. Jeg vil tro at det biologiske mangfold blir redusert som et resultat av den manglende beitingen og fraværet av slåtting i utmark: det hele vokser igjen.

Havet utenfor har fremdeles et rikt biologisk mangfold. Sammen med gode kollegaer på det senteret jeg leder (CEES) har jeg opp gjennom årene hatt gleden av å studere ulike deler av livet i havet – blant annet har vi jobbet med torskens økologi og evolusjon.

Mye av arbeidet har vært fokusert på hvordan klimaendringene påvirker torsken – både utenfor Vestlandet og i andre deler i Atlanterhavet, det vil si hele torskens utbredelsesområde.

Vi har blant annet vist at den økende temperaturen i Atlanterhavet har en positiv effekt på torsken i de nordlige deler av dens utbredelsesområde, mens temperaturøkningen har en negativ effekt på torsken i de sørlige deler av dens utbredelsesområde.

På vår side av Atlanterhavet går skillet mellom den nordlige og sørlige effekten langs norskekysten. Barentshavtorsken, eller “skreien” som den også kalles, nyter godt av et varmere klima, mens det motsatte er tilfellet for torsken i Nordsjøen og lenger sør.

I dag er det mye hjort på hele Vestlandet. Det har det ikke alltid vært. Sammen med kollegaer på CEES har jeg jobbet mye med hjortens økologi og evolusjon; blant annet har vi studert hjortens utbredelse i hele Europa og hvordan denne utbredelsen har endret seg over tid (Anna Skog med flere 2009, vol 36, side 66-77 (”Phylogeography of red deer (Cervus elephus) in Europe)).

Under istiden er det grunn til å hevde at hjorten har overlevd i to europeiske refugier, ett på Den iberiske halvøy i Vest-Europa og et nærmere Balkan i Øst-Europa – i likhet med flere andre store pattedyr.

Det er genetisk grunnlag for å konkludere at vår egen hjort kom til Norge via naturlig innvandring sørfra, selv om det har vært hevdet at vikingene fraktet dem over fra de britiske øyer.

Historien med at vikingene skulle ha tatt med seg hjort over fra de britiske øyene er nok en myte. Ikke desto mindre er det interessant at våre genetiske data ikke utelukker at så er tilfelle: Den norske hjorten og den på de britiske øyer er begge ganske like den vest/sør-europeiske hjorten (refugium Iberia).

Det er videre interessant at vi i Norge (ei heller i Vest Europa) ikke ser de genetiske sporene (teknisk, haplotypene) som har hatt sitt oppave i Balkan-refugiet. Den svenske hjorten kunne i virkeligheten stamme fra Norge i nyere tid!

Som sagt, viking-myten kan vi langt fra bevise, men den motbevises ei heller. Men blir jeg presset, vil jeg nok måtte si at det er mest sannsynlig at vår hjort – deriblant vestlandshjorten – kom sørfra og ikke vestfra.

Det er først og fremst i de siste årene (50 årene eller så) som hjorten er blitt vanlig i store delere av landet – en ekspansjon som nok har med habitat og klimaendringer å gjøre.

På Vestlandet viser funn fra boplasser at hjorten har vært tilstede i flere tusen år. Sammen med Atle Mysterud ved CEES har jeg hatt gleden av å studere hjortens økologi.

I stor grad har vårt arbeid vært basert på materiale innsamlet og organisert av Rolf Langvatn som tidligere jobbet på Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) – et samarbeid som har vært meget stimulerende, ikke minst fordi Rolf Langvatn kan så mye grunnleggende hjortebiologi.

I et par av våre studier har vi analysert hvordan hjorten påvirkes av de pågående klimaendringene. Vi ville undersøke om vinterklima gjennom snødeponering påvirket beiteforholdene om sommeren.

For å klare dette, trakk vi inn sauen, siden den stort sett holdes innendørs om vinteren. Hvis disse to artene reagerer tilsvarende på klimaendringer (hvilket analysene klart viser), må grunnen til de økologiske endringene hos disse artene være en endring av beiteforholdene om sommeren (Kilde: Mysterud, A., Stenseth, N.C., Yoccoz, N.G., Langvatn, R., and Steinheim, G. 2001. Nonlinear effects of large-scale climatic variability on wild and domestic herbivores. Nature 410: 1096-1099).

I disse og andre studier har vi brukt den såkalte North Atlantic Oscillation (NAO) indeksen som en klimaindikator. Atle Mysterud og jeg har kalt NAO-indeksen en “pakke vær”: når denne indeksen har en positiv verdi er værpakka langs Vestlandet mye nedbør og varmt; når den er negativ er det lite nedbør samt kjølig.

Denne type klimaindekser – eller “værpakker” gjør oss som oftest bedre i stand til å forklare effekten av klima enn ved å bruke mer tradisjonelle mål som temperatur, nedbør og lignende fra en gitt værstasjon.

En positiv NAO-indeks sammenfaller således med lite snø i lavlandet (nedbøren kommer der som regn) mens det i fjellet er mye snø: dette forklarer hvorfor hjorten er i god kondisjon når det er positiv verdi av NAO-indeksen: da er det gode forhold (med lite snø) i lavlandet i vinterområdet, mens vegetasjonen på hjortens sommerbeiter er av høy næringsverdi over en lenger periode ettersom ut langvarig snøsmeltningsperiode fører til at ny frisk vegetasjon vil være tilgjengelig over en lengre periode på sommeren. Slike gode forhold finner vi ikke når det er en negativ NAO-indeks.

Som en liten kuriositet kan jeg legge til at gode kollegaer i blant annet Cambridge lo av meg midt på 1990 tallet når jeg introduserte NAO-indeksen i pattedyrforskningen – ja, til og med mine nærmeste medarbeidere var meget skeptiske (kollegaer jeg seinere har publisert mange arbeider sammen med der vi nettopp bruker NAO-indeksen som en “pakke vær”).

Tidligere var denne indeksen mye brukt innen marinbiologien, men ikke innen studier på landjorda. Men våre resultater overbeviste selv våre sterkeste kritikere, og i 2004 publiserte en gruppe Cambridge-baserte forskere en helhjertet støtte til vår bruk av slike “værpakker” i det prestisjetinge tidsskriftet Nature (Hallett med flere, 2004).

Dette viser for øvrig at faglig uenighet vanligvis løses gjennom grundige studier som bygger opp under eller svekker “motpolenes” opprinnelige standpunkt.

Disse eksemplene jeg her har beskrevet fra den forskningen vi gjør ved CEES, er et resultat av grunnleggende og langsiktig nysgjerrighetsdrevet forskning. Men det er også forskning av stor anvendt verdi.

I korthet bidrar denne forskningen til den kunnskapsbasen vi trenger for å forvalte våre naturressurser på en langsiktig og bærekraftig måte. Om enn samfunnet har forandret seg siden min kones familie gjorde bruk av den naturen som omgav dem, er vi fremdeles avhangig av denne naturen – noe også framtidige generasjoner vil være avhengig av. Kunnskap om denne naturen er derfor meget viktig for å forstå både historien og framtida.