For litt over to uker siden bloggen vår ble lansert.

Bloggen ble øyeblikkelig en lesersuksess og er nå den tredje mest besøkte siden – etter temasidene for helse  og naturvitenskap. (Men i sterk konkurranse med en artikkel om partikkelakseleratoren på Cern). 

Vi har mange fine gjestebloggere som skriver for oss med jevne mellomrom – om forskningspolitikk, forskningsresultater og forskererfaringer fra en rekke fagfelt.

Hvorfor har bloggen vår blitt så populær?

Vi har ikke hatt noe leserundersøkelse ennå. Men forskning.no er i seg selv et bevis på at folk liker å lese om forskning fortalt i et presist, men alminnelig språk. En tredjedel av våre lesere er 19 år eller yngre. Vi leses av studenter, lærere, elever, forskere, journalister, forlagsfolk, snekkere og bartendere.

Bloggen vår framstår kanskje som en ny måte å presentere forskning på – med nye stemmer og nye vinkler. Et alternativ til nyhetssakene og kronikkene.

Bloggen vår gir innsyn i tankene til rektorene på Universitetet i Bergen og Menighetsfakultetet og alminneliggjør professorene, som jo også trener fotballag og bygger hagegjerder.

Men vi har også fått litt pes. Og ikke fra hvem som helst. En av Norges fremste eksperter på blogging, Jill Walker Rettberg, gir oss konstruktiv kritikk, men også gode råd på sin blogg.

Kritikken handler om at blogginnleggene er for lange, lenkene for få, det er for lite dialog og oppsettet er ikke optimalt

Rådene er som følger: skoler bloggerne gjennom seminar og bruksanvisninger, lenk opp mer, dyrk fram og tilrettelegg for samtaler, gi bloggerne lønn og bruk profesjonelle bloggere.

Men den innvendingen som skjærer meg mest i hjertet er at innholdet i vår forskningsblogg er litt feil. Rettberg mener vår blogg burde “diskutere forskning på en eller annen måte”.

Temaet vi i redaksjonen og gjestebloggerne skriver om er forskning – i vid forstand, sett fra mange perspektiver. Vi vil ikke ha en ren forskningspolitisk debattspalte – selv om vi ønsker oss flere forskningspolitiske innlegg - også.

Blogg er så mye, noe Rettberg også skriver om i sin nye bok om blogging.

I Iran blogger ungdom om politiske synspunkter det ikke er mulig å fremme i et samfunn med begrenset ytringsfrihet. OG de blogger for å flørte, i et samfunn der du kan bli arrestert for å gå på gata med kjæresten.

Det er svært få akademikere som blogger. Lista er meget kort. Årsakene kan være flere: forskere har ikke tid, populærvitenskapelig formidling nedprioriteres og blogging er et ukjent format.

Derfor er det flott at så mange av våre gjestebloggere har hoppet ut i blogguniverset, og gjennom erfaring finner ut av nytte og fordeler, og kan bli rollemodeller for andre. Bare unntaksvis er de erfarne bloggere. De fleste debuterer  …… Og leserne strømmer til!

Jeg mener at en blogg kan være så mangt, og at den bør være personlig på den måten at den gjenspeiler bloggeren.

Erik Tunstad er en vandrende populærvitenskapelig forelesning. Hans blogginnlegg  gir et godt bilde av en lunsj i forskning.no der Erik får snakke uten at Andreas avbryter med sportsresultater eller jeg smetter inn irriterende feminisme.

Arnfinn Christensen er en dyp og poetisk mann, som har kunnskapstunge refleksjoner om alt fra teknologi til oppussing til avføring.

Gro Amdam er forsker på toppnivå i USA og Norge. Vi er heldige som får innblikk i hennes forskerhverdag!

Stig Slørdahls sammenligning mellom slaget på Stiklestad og helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag er ikke bare morsom og velskrevet, men også utrolig lærerik.

Kopiering har preget webben siden den kom på tidlig nittitall. Vi lærte raskt å se ”hva alle andre gjorde”. Vet ikke om det har vært en fordel.

Blogg er et ungt fenomen som er i rask utvikling. Jeg tror ikke vi har kommet til det punktet der vi kan si: Dette er blogg! Slik skal det gjøres!

Men HVIS vår blogg ikke er ordentlig nok, så kom det et godt forslag opp i redaksjonen:

Vi kaller det FNOGG.

Og skriver en erklæring om at fnoggen bygger på noen av bloggens verktøy og virkemidler, men at vi har funnet det formålstjenelig å utvikle noe annet.

Så om to år, når for eksempel Universitetet i Tromsø etablerer en fnogg, så skriver jeg: nei, nei, nei, slik skal det ikke gjøres, dette er ikke en ordentlig fnogg!

Gleder meg litt til å bli fnogg-fundamentalist … Da MÅ alle gjøre akkurat som de vil.