I disse dager er det 30 år siden den islamske revolusjonen i Iran. Tror ikke det blir mye feiring. Myndighetene er stolte over å ha skutt opp sin første egenkonstruerte satellitt, og det blir nok offisiell feiring av tredveårsdagen. Men folk flest har liten grunn til jubel.

Jeg bodde i Teheran i et halvt år i 2003. Dette var under president Khatami, som mange håpet skulle gjøre en forskjell.

Rett etter vi kom, ble det avholdt lokalvalg. Khatami og reformbevegelsen argumenterte for demokrati og valgdeltakelse. I Teheran var det bare 12 prosent av de stemmeberettigede som møtte opp for å stemme. De som tidligere hadde støttet reformbevegelsen ble hjemme og de konservative fikk flertall i bystyret. Resignasjon preget folk. Når vi spurte om valget, svarte de ofte: - Hva er poenget, det gjør ikke noe forskjell allikevel.

Iran er et deilig land å besøke: gjestfritt, vennlig, vakkert og fullt av kulturelle opplevelser. Men vi opplevde iranere flest som politisk desillusjonerte. Folk hadde en generasjon tidligere slåss hardt for å kvitte seg med sjahen, og var dypt skuffet over at revolusjonen hadde blitt til et system fullt av forbud og religiøse forordninger som så mange ikke står inne for.

President Khatami og hans reformbevegelse klarte ikke å reformere et rigid politisk system. Men de klarte i noen år å skape en liten lomme av økt ytringsfrihet. I denne lomma fikk jeg mulighet til å møte mange forskere og andre som var opptatt av endring.

Det var ikke lett å jobbe som forskningsjournalist i Iran. Mange forskere var skeptisk til å møte med en utlending, som attpå til skulle skrive om dem. Men noen turde, og disse ga meg kontakter videre.

Jeg intervjuet en kriminolog som forsket på ektefelledrap. Shahla Moazemi hadde intervjuet 131 drapsmenn og 89 drapskvinner. Mennene oppga sjalusi som årsak for drapet, mens kvinnene som drepte sine ektemenn ville ut av ekteskapet. Skilsmisse er mulig, men vanskelig for kvinner i Iran, fordi de er økonomisk avhengig av ektemannen og fordi de mister barna gjennom at faren automatisk får foreldreretten.

Sosiolog og forsker Nahid Motie forsket på kvinnelige eneforsørgere. Hun var opptatt av å formidle at mange av disse klarte å skape gode liv for seg og barna sine, men hun fortalte også at hun hadde avdekket mange vanskeligheter for kvinner som lever alene. Familier med kvinnelige overhode anerkjennes hverken i landets lover eller av samfunnet ellers. Eneforsørgerne slet økonomisk, få hadde klart å skaffe seg jobb. Moties informanter hadde fått omsorgsansvar for barna – også jenter over 7 år og gutter over 2 år, som er alderen da loven krever overføring til far. Men kvinnene levde med barna på fars eller fars families nåde.

Professor i organisasjon og ledelse, Shamsosadat Zahedi, forsket på lederskap i den offentlige administrasjonen. Informantene hennes kom fra ulike departementer og organisasjoner. Hennes konklusjon var glassklar: Kvinner blir ikke forfremmet til ledere, mange utdannede kvinner er arbeidsløse og det er få kvinnelige folkevalgte. Selv om det egentlig er få begrensninger av kvinnelig lederskap i lovene og religionen, er det bare et lite antall kvinner som får lederstillinger i Iran. – Dette er et alvorlig hinder for Irans utvikling, mente professoren.

Kvinneforskningen i Iran var i vekst i 2003, men manglet akademisk frihet, tilstrekkelig finansiering og mannlige akademikeres støtte. Mange temaer var tabu å forske på, akkurat som de ikke kunne diskuteres politisk. Moazemi hadde skrevet en lærebok om lov og rett for unge jenter. Den ble forbudt. Den offisielle begrunnelsen var at en lærebok må rettes mot begge kjønn, og ikke bare jenter. Men Moazemi selv mente at det handlet om at kun mullahene skulle få lov til å lære bort familielovgivning.

Fordi de fleste av forskerne var skeptiske til å bli intervjuet, lovte jeg å oversette de ferdige artiklene til engelsk før sitatsjekk. Flere ganger døde artiklene når forskerne hadde fått tenkt seg om eller så uttalelsene sine på papir. Noen trakk intervjuet, andre barberte artikkelen så mye at nesten bare tittelen på forskningsprosjektet sto igjen. Oppramsing av funn i form av tall gikk som regel greit, men analysen av tallene var verre, det kunne oppfattes som politikk.

Jeg ble bortvist fra et universitet av sikkerhetsvakter, fordi min hijab var for dårlig og fordi jeg snakket med studenter. Og flere av forskerne var bekymret for oppmerksomheten mitt besøk kunne vekke.

Mange av forskerne opplevde trange kår for forskning på temaer som ikke var stuerene. En sosiolog opplevde at finansieringen forsvant underveis når ledelsen på fakultetet fant ut at han hadde systemforklaringer på vanskelighetsstilt ungdoms situasjon. Jeg intervjuet han hjemme i hans egen stue, men allikevel hvisket han fram kontroversielle konklusjoner. Det intervjuet ble aldri artikkel.

Selv om forskning på kjønn kunne være kontroversiell og møte begrensninger, var det allikevel mange temaer som var mulige: deltakelse i arbeidsliv og politikk, kvinners rolle i familien, utdanning, kulturelle forandringer og holdninger til flerkoneri, skilsmisse, forhold for barn, vold mot kvinner, prostitusjon, kvinners bruk av narkotika og alkohol. Men mangler og problemer kunne ikke årsaksforklares med det politiske systemet.

Forskerne, som andre borgere av Iran, tøyde og bendte på regler, og snodde seg rundt systemet. Eksperter i å få til resultater i et system som er opptatt av å kontrollere dem.

En professor ble klaget inn til universitetsledelsen for uislamsk adferd. Anklagepunktene var flere: Hun hadde undervist i strid med Koranen i følge noen studenter. Hun hadde hatt noen hår stikkende fram fra skautet under en forelesning, og dessuten hadde den iranske ambassaden i Kina rapportert at hun hadde tatt en mannlig politiker i handa da hun var der for å starte et forskningssamarbeid. Hun klarte seg gjennom høringen ved delvis å nekte og delvis å kunne Koranen godt. Og fikk beholde jobben.

Under den nåværende presidenten Ahmadi-Nejad er det sikkert ikke blitt bedre kår for den frie forskningen på samfunn og kultur, hvis temaene for forskningen oppfattes som kontroversielle eller mulig grunnlag for systemkritikk.

Så det er liten grunn til feiring av 30-årsdagen. Men det er all grunn til å feire de mange modige forskerne og andre iranske borgere som trosser systemet og jobber for endring.