En student ble ført opp som professor emeritus i Frida, databasen for all forskningsaktivitet ved universitet og høgskoler. Dette rapporterer På Høyden, avisa til Universitetet i Bergen.

Studenten er forbauset over å ha blitt pensjonert professor, og skjønner ikke hvordan dette har kunnet skje.

Dette kan selvsagt være en menneskelig feil, som bør tilgis. Men min erfaring med Frida er at feil finnes og rettes ikke.

Da Frida ble startet opp i 2003 ved Universitetet i Oslo, ble den fylt med informasjon fra databasen Forskdok. Forskernes publikasjoner ble automatisk overført. Og Frida skulle bli et system det var lett å forstå og bruke, rapporterte Uniforum den gang.

Jeg deler hus med en historiker. Vår forbauselse var stor da vi slo opp hans navn i Frida og fant ut at han var listet med publikasjoner som lå langt utenfor hans eget fagfelt. Midt inne i listene over artikler om politisk islam, Egypt og Iran ligger disse:

Injection and expression of foreign DNA in single skeletal muscle fibers in vivo.; 1997, UiO

DNA injection into single cells of intact mice. Human Gene Therapy 1999 ;Volum 10. s. 291-300

Historikeren har aldri hverken foretatt eksperimenter med innsprøyting av DNA i mus, eller skrevet om det.

Det var ikke vanskelig å finne ut hvem som skulle ha stått som forfatter av disse artiklene: hans nevø, med samme etternavn, men et helt annet fornavn.

Konverteringen av data fra Forskdok til Frida må ha skjedd etter følgende regel: Overfør data fra person til person med samme navn, men sjekk ikke fornavn hvis det er bare finnes en person med dette etternavnet ved UiO. For nevøen hadde sluttet på Universitetet i Oslo, og fikk derfor ikke en egen oppføring i Frida.

Jeg har selv jobbet med databaser og forskningsdokumentasjon og vet at det er fort gjort å gjøre feil. Det er kompliserte systemer der en skal håndtere tusenvis av navn, titler, årstall, institusjoner – med et uttall av varianter.

En feil i en database kan være en mennskelig pønsjefeil, som en nærmest må regne med og som bøtes med korrektur og kvalitetssikringssystemer og tilbakemeldinger fra brukere.

Men en feil i en database kan også være en systematisk feil, en konverteringsfeil, en regelfeil, en feil som er gjentatt mange ganger på samme måte gjennom systemet. Det er de virkelig skumle feilene. Derfor er feilmeldinger viktige og må behandles med stort alvor, for en feilmelding kan representere én feil, men også gjennomgående feil i hele databasen.

Historikeren rapporterte feilen i sine publikasjoner til Frida. Og fikk ikke svar. Purret uten resultater. Fordi jeg er mer en normalt opptatt av databaser og mente nullresponsen var uakseptabel, overtok jeg og skrev om feilen til alle mulige relevante kontaktpersoner i Fridas kontaktsystem, både lokalt ved fagenheten og sentralt i USIT, som er ansvarlig for driften.

Vi fikk fortsatt ikke noe svar, så da jeg allikevel skulle i et møte med USIT om Frida, tok jeg det opp der, på eventuelt-punktet. De så problemet, men rettet aldri opp feilen.

I dag - seks år og flere henvendelser etter - er historikerens publikasjonsliste fortsatt krydret med mus og DNA-innsprøytinger.

Kunnskapsdepartementet oppnevnte i fjor en arbeidsgruppe skulle se på mulighetene for å etablere en felles database for vitenskapelig publisering for universiteter, høgskoler, helseforetak og forskningsinstitutter.

Arbeidsgruppa kom i oktober med sin rapport, som tilrår at Frida skal utvikles videre til et nasjonalt system med navnet Norsk vitenskapsindeks. Gruppa anbefaler at det er Universitetet i Oslo som drifter systemet videre. Dette skal bli løft som gjør Norge til det første landet som har full oversikt over alle publikasjoner fra offentlig finansiert forskning.

La oss håpe at kvalitetssikringen og brukerservicen også får et løft. Min egen tillit til Frida er frynsete, i og med at jeg vet at det kan stå en nevø eller kusine bak boka til forskeren jeg slår opp. Og at en tilsynelatende faglig bredde hos en forsker egentlig kan være et familiesamarbeid.