En venn av oss driver økologisk gårdsbruk på Vestlandet. Der møter vi gårdshjelper fra hele verden, idealistisk ungdom som reiser verden rundt og jobber på alternative gårder.

Bondevennen vår ringte og lurte på om en av disse ungdommene kunne leie et rom av oss en måneds tid. Ungdommen skulle til Oslo på norskkurs.

Ikke ville vi ta pengene til en engasjert miljøverner som bruker tida si på å dyrke jorda i fremmede land, så vi sa ja, men at vi ikke ville ha penger for oppholdet.

David kom, australsk, norgesvenn og deltaker på et ikke-intensivt norskkurs.

Så kom overraskelsen: Vår venn bonden hadde gitt strenge instruksjoner til David om at han måtte fikse ting i huset vårt – som takk for kost og losji.

Så David meldte seg til tjeneste på første dag: er det noe jeg kan fikse for dere?

Vi bor i et hus, to voksne, fire barn, en skilpadde. Ingen av oss har fiksekompetanse.

Der jeg kommer fra, bygger man egne hus, reparerer egne rør, tekker egne tak – og så videre og så videre i en endeløs rekke av kompetansekrevende oppgaver de bare kan, som er nedarvet – fra far til sønn. Og står de overfor en oppgave de ikke mestrer i eget hus, så har de håndverkere rundt seg på alle kanter. ”Hvis du graver dette hullet for meg, kan jeg støpe den muren for deg”.

Ingen har bruk for det jeg kan. ”Hvis du reparerer dette hullet i taket for meg, så kan jeg skrive en artikkel om forskning på hus for deg”. ”Hvis du skaffer meg billige terrassematerialer, så skal jeg skaffe deg informasjon om det siste innenfor kjønnsforskningen!”

Så vi lever i huset med hull i taket etter en lampe som datt ned, et hull i veggen etter et sint barn, et litt for tett tak, en garasje som en delvis hjelpsom bror rev for noen år siden, men aldri bygde opp igjen.

Og så kommer David. Jeg gråter en skvett hver gang han sier: “Er det noe jeg kan fikse i dag?” Og fram fra krokene kommer speilene fra Ikea som rett og slett ble for kompliserte i opphenget.

Generasjoners generelle håndverkerkompetanse går tapt når barna flytter i leiligheter og over i akademiske yrker.

Og egentlig har det vel uansett gått forbi døtrene, som ikke bygger egne hus og graver egne tomter, men maler veggene og spikrer listene i de av mannen egenbygde husene.

Jeg misunner min venninne i OBOS-rekkehuset der vaktmestere tar ansvar for alle de vanskelige tingene. Og synes det er på tide at vaktmesterne blir oppgradert, slik forskning.no skrev for en stund siden.

Det forskes på nye og grønnere måter å bygge hus på. Det forskes på hus som tåler framtidige klimaendringer. Vi har en egen temaside om forskning på hus og hjem.

Det jeg har mest sansen er forskerne som tar steget langt tilbake og mener at vi bør dyrke egne hus. Husene formes av trær som trimmes og tilpasses. Grener flettes, slik at man til slutt har tak, vegger, vinduer og rom.

Disse egendyrkede husene er miljøvennlige og klønevennlige. Får man en sprekk i veggen, kliner man en blanding av strå og leire i hullet. Trenger ikke handyman for sånt.