(Illustrasjonsbilde: Wikimedia Commons)
(Illustrasjonsbilde: Wikimedia Commons)

Hvem vet hva om kvinner i Iran?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I dag skal jeg på Stortinget for å snakke om kvinner i Iran, iranske kvinner i Norge og om hvordan kunnskap om kvinner i Iran produseres i offentlig regi her til lands.

Bakgrunnen er at jeg for noen år siden bodde jeg et halvt år i Iran. Jeg var medfølgende kone – noe jeg er skikkelig dårlig på, så jeg kom raskt i gang med å skrive artikler om kvinneforskning for KILDEN og andre.

Jeg oppsøkte forskere, likestillingskontor (joda, det finnes flere av dem), women studies programs (finnes faktisk ganske mange), kjønnsforskningssentre – og noen kvinneorganisasjoner.

Artiklene (som er samlet her), og min senere interesse for iransk kjønnsforskning, har ført til at jeg ved flere anledninger har blitt bedt om være ekspertvitne i norske rettsaker der iranske kvinner forsøker å omgjøre utlendingsmyndighetenes avslag på asyl.

Først litt om hvordan forholdene er for kvinner i Iran:

Irans lovverk står for systematisk segregering, underordning og diskriminering av kvinner. Straffeloven bygger på en patriarkalsk versjon av islamsk rett og prinsipper, noe som i Iran betyr at en utro kvinne kan piskes. Og en kvinne som er voldtatt kan piskes for utukt.

Kvinner i Iran vil gjennom hele livet ha en mannlig formynder, som kan utøve autoritet over henne med støtte i lovverket, religion og/eller sosial praksis og tradisjon. Først er det far, deretter ektemann.

Ekteskapsalderen er i dag 18 år for gutter og 13 år for jenter, men jenter ned til 9 år kan gifte seg dersom faren og en dommer samtykker.

En kvinne må ha ektemannens tillatelse til å ta en jobb og for å få pass og reise utenlands, dette er hjemlet i loven. De fleste kvinner vil i praksis også måtte ha tillatelse for å reise innenlands og for å delta i ulike fritidsaktiviteter.

Kvinner kan ikke ha økonomisk formynderskap for sine egne barn, eller ta avgjørelser om barnas bolig, utenlandsreiser eller medisinsk behandling.

Vold i familien ansees som en privat sak, både av myndigheter og hjelpeapparat. Hvis en kvinne går til politiet, er det et sannsynelig resultat at hun blir sendt tilbake til mishandleren.

Familien forventes å ordne opp i problemet.. Og familien forventer eller forlanger ofte at kvinnen går tilbake til mannen. Også det som finnes av sporadiske, private hjelpetiltak har samme tankegang.

Et eksempel på dette er sentret for hjemløse kvinner som drives i Teheran. I følge BBC er regelen ved dette senteret er at kvinner som politiet bringer inn, ikke får forlate senteret uten at familiene tar dem tilbake.

Rettsakene jeg har vitnet i har en del fellestrekk: Kvinnene har vært utsatt for mishandling eller andre former for overgrep i hjemlandet. De ønsker opphold i Norge for å få beskyttelse mot eksmenn eller andre familiemedlemmers fortsatte overgrep.

Mishandling og overgrep alene er ikke grunn god nok for å få asyl. Det avgjørende er om hjemlandet ditt evner eller viser vilje til å beskytte deg mot mishandling og overgrep. Og det må være en sammenheng mellom forfølgelsen og kjønn, det vil si kjønnsbasert forfølgelse. At kvinner forfølges eller har svakt vern fordi de er kvinner.

Norge har undertegnet alle internasjonale avtaler som har som formål å verne kvinner mot kjønnsbasert forfølgelse.

Men hva skjer i praksis når disse iranske kvinnene dukker opp hos norske utlendingsmyndigheter?

Norske utlendingsmyndigheter - Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemda (UNE)  - har en oppfatning av iranske myndigheter som er langt mer positiv enn de fleste.

UNE og UDI mener at iranske myndigheter kan beskytte utsatte kvinner, og at de dessuten kan klare seg som enslige, unge kvinner på egenhånd et annet sted i Iran enn der de opplevde overgrepene.

UDI og UNE støtter seg på kunnskap om Iran utarbeidet ved Landinfo.

Landinfo er en fagenhet som forsyner utlendingsmyndighetene med kunnskap om land asylsøkere kommer fra. Opprinnelig var Landinfo en del av UDI og UNE , men ble for fire år siden skilt ut. De er fortsatt en del av utlendingsforvaltningen, men er faglig uavhengig, i følge eget nettsted.

Jeg har møtt Landinfos Iran-ekspert hver gang jeg har møtt i retten. Vi er enig om de fleste ting rundt forholdene til kvinnene i landet. Men vi skiller oss på noen viktige punkter:

Jeg mener at iranske myndigheter ikke på noe vis evner eller viser vilje til å beskytte ofre for mishandling og voldtekt. De iranske myndigheter vil svært ofte øke problemene for en utsatt kvinne, heller enn å lindre dem.

Norske myndigheter og Landinfo mener at iranske myndigheter har både evne og vilje til å beskytte kvinner – uten at det forklares eller vises hvordan eller om dette skjer i praksis.

Landinfo-eksperten mener også at enslige unge kvinner som sendes hjem av norske myndigheter, uten familie som tar i mot dem eller som støtter dem på noen måte, vil kunne klare seg bra.

Jeg står i retten og forklarer at begrepene single og alene ikke finnes i Iran, og at uten en mannlig formynder av noe slag eller en familie i ryggen, så har du få muligheter, vanskelige forhold og liten eller ingen beskyttelse.

Utlendingsmyndighetene lener seg tungt på Landinfos kunnskap. Som i følge egne nettsider ikke skal mene noe om asylsøkernes troverdighet, men som etter min erfaring gjør nettopp det.

Landinfo forholder seg til et reklame-Iran der alt fungerer etter byråkratiske retningslinjer og politiske løfter. Der samfunnet gir kvinner en rekke muligheter, der passkontrollen er vanntett og der politiet og domstolene er kvinnevennlige.

Landinfo tillegges full autoritet, og dommene hviler eller tar for gitt Landinfo-kunnskap.

At Landinfo har så stor kunnskapsmakt, er problematisk for asylsøkerne. For sier de ting som Landinfo mener ikke er riktig, går utlendingsmyndighetene ut fra at de lyver.

For meg er det selvsagt irriterende å ikke bli hørt i retten. For de asylsøkende kvinnene har det dramatiske konsekvenser når de ikke blir trodd.

Men etter å ha møtt Landinfo en rekke ganger, blir jeg mer og mer forundret over denne type kunnskapsproduksjon og offentlig bruk av kunnskap.

Forskning er framfinning av kunnskap om et fenomen – og så deling! Forskere bør dele med oss alle, det er viktig, slik at også vi får del i kunnskapen.

Men enda viktigere er det at forskere deler med hverandre, gjennom deltakelse på konferanser, gjennom å holde foredrag og forelesninger for hverandre og gjennom vitenskapelige artikler og publikasjoner. Forskere legger det de har funnet fram til ut i åpent skue, slik at det kan vurderes, kritiseres og bygges videre på. Slik får man prøvet sannheten, holdet og gangbarheten i den nye kunnskapen.

Landinfos ansatte er ikke en del av den vanlige kunnskapsproduksjonen som foregår på norske forskningsinstitusjoner og kunnskapssentre. De produserer kunnskap i en lukket boble til et bestemt formål og med en oppdragsgiver: norske utlendingsmyndigheter.

Jeg forstår ikke hvorfor Landinfo egentlig finnes – og at det er behov for en slik faglig enhet. Det er sikkert noen historiske og personalpolitiske årsaker, men jeg klarer ikke å se noen faglige årsaker.

Det er nok av forskningsmiljøer som produserer kunnskap på den anerkjente og utprøvende måten. Der kunnskap ikke produseres for innvandringspolitiske formål.

Hvorfor kan ikke norske utlendingsmyndigheter benytte seg av forskningen som finnes på feltet – både her i Norge, internasjonalt og i Iran og andre land der asylsøkerne kommer fra?

Dette er det jeg har tenkt å si på høringen på Stortinget i dag – der Kvinnekommisjonen legger fram sin rapport: Kjønnsrelatert forfølgelse og norsk utlendingsforvaltning.

Den siste rettsaken var et vidunderlig løft i riktig retning. Farhame vant sin sak mot norske utlendingsmyndigheter – og vant dermed også beskyttelse mot ektemannens vold og brutale kontroll.

Dommen som ble avsagt i forrige uke viser god forståelse både av kjønnsbasert forfølgelse og iransk kvinneundertrykkelse.

Så Farhame får bli. Mens utlendingsmyndighetene har det travelt med å få sendt ut Lena. En siviløkonomistudent på 21 år som kom til Norge som tenåring, som har hatt lovlig opphold i syv år, men som gjorde ”tabben” å gifte seg med en norsk statsborger.

Lenas mor og yngre bror får bli her i landet, mens UNE mener at Lena Kokab må dra hjem til Iran, fordi hun nå ikke lenger bor sammen med sin opprinnelige familie, og dermed har fått svakere tilknytning til riket. Forstå det den som kan!

Powered by Labrador CMS