På Snåsa har sognepresten bedt til Gud om få søkere til den ledige prestestillingen der oppe. Fire ganger har den vært utlyst, men uten en eneste søker.

Dette har vakt oppstuss. NTB sender ut meldingen under emnet kuriosa, Nytt på nytt harselerer over sognepresten og Dagbladet kaller bønnen en oppsiktsvekkende kirketekst.

Men hvorfor denne støyen? Hvorfor vekker det oppsikt at kristne ber til Gud om en prest de trenger for å utøve sin kristne tro bedre?

Det må være fordi det skjer i statskirken. Den holder vi øye med, enten vi er medlemmer eller ikke.

Norge er kjent som et av de mest sekulære landa i verden. En studie viser at majoriteten av de norske ungdommene som deltok forteller at de ikke har en religion, og at religion ikke er viktig for dem. En annen undersøkelse blant kristne konfirmanter viser de konfirmerer seg på grunn av familie og gaver, og at de knapt tror på Gud.

Statistikken viser at nordmenn er medlem av statskirken, men at den ikke brukes til annet enn høytid og ritualer. Vi engasjerer oss ikke. Men statskirken vil nå ut til oss og skal passe for veldig mange. Derfor har den blitt tam og ullen. Den statskirkelige guden har blitt en slags uspesifisert kraft, en ufarlig og tam godhet som ikke støter noen – og som heller ikke tiltrekker noen.

Derfor løper folk til englene, sjamanene, spåkvinnene og healerne. Forskning viser at det er kvinnene som løper fortest og lengst i jakten på nye trosformer. 

De alternative trosformene står i alle fall for noe: helbredelse, veivisning, hjelp til å finne kjæreste eller kjæledyr. Nyreligionen står seg ikke tilbake for å gi råd, eller be om hjelp fra høyere makter, fra makter bortenfor, fra makter inne i deg eller fra din døde bestemor.

Nyreligionen og det av alternativ-helsen som grenser til religion har vi ikke-troende en slags høflig toleranse for. Like ofte som jeg går inn i diskusjoner, smiler jeg høflig når folk forteller sin erfaring med hestehviskere, auramassasje og astrologi.

Frikirkelige menigheter får pepper om de forsøker å helbrede kreft gjennom bønn, men ikke når de går på mindre plager. Ukebladene og tv-kanalene bringer ukritiske reportasjer om folks tro på overnaturlige fenomener og egne helbredende krefter. Snåsamannen skal liksom ikke kritiseres, han tar jo ikke penger for arbeidet og er en likandes kar.

Det er for mange av de alternativ-troende, derfor blir høflighet, nøytralitet eller godvilje ofte eneste farbare vei . Vi har jo respekt for folk flest.

Men når statskirken ber om en prest, blir det for mye. Da slutter toleransen. Enda de får betalt av samfunnet for å drive sin virksomhet, altså organisere og tilrettelegge for utøvelse av gudstro. OK, la dem be for jordskjelvofre og folk til sjøs, men ikke om ny prest.

Nei, jeg synes ikke at det er deres bønner om ny prest som er oppsiktsvekkende. Det er kanskje rarere at de i tillegg ser det nødvendig å utlyse stillingen.

Og hva gjør de om de blir bønnhørt og får en søker? Hun kan jo oppfattes som utsendt fra Gud. Er hun da en engel?