Av Aubrey Roberts og Victoria Engelschiøn Nash

To dager til med leting har passert, og området fortsetter å overraske oss med sin overflod av bein. Så langt har vi funnet en hel haug av fossiler ingen av oss har sett før, og strategien er derfor å ta med seg så mye som mulig tilbake til Oslo for å kunne studere og sammenligne dem. Dette er feltarbeid på gamlemåten.

Da vi var ute for å lete etter plesiosaurer, snublet vi over mye eldre lag. Et merkelig geologisk fenomen? Både ja og nei. Tektonikk kan flytte enorme bergartsblokker opp, ned eller til siden, og kalles forkastninger. Det som har skjedd her er at den samme, eldre bergarten har blitt flyttet oppå den yngre, og finnes derfor to steder opp fjellsiden.

Det tok oss litt tid å skjønne hva som hadde skjedd. Men bein fant vi! Stig oppdaget et lag med et mylder av bein fra utallige forksjellige dyr. Et skikkelig beinlag, med ryggvirvler fra amfibier, fisk og hai, sammen med biter av ribbein og skaller som rant ut av fjellsiden.

Med bare fire hele dager igjen er alle ivrige etter å fortsette med funnene. Selv om vi innser at det skal godt gjøres å finne noe som kan måle seg med funnene til nå, i hvert fall i dette universet. For det føles tidvis som sitt eget univers. Alle følger den samme, stødige rytmen med søvn, mat og leting. Mer eller mindre. Noen av oss står fortsatt opp klokka sju, mens andre sover til tolv. Men alle er enige om når kvelden starter, når sola passerer dalmunnen ut mot fjorden og står rett inn mot leiren vår, rett rundt midnatt. Idet vi skriver dette er gruppa i ferd med å samle seg for det faste ritualet kveldsmat. I dag bestående av spekeskinke, stekt som bacon over propanflammen.

I morgen fortsetter jakten på plesiosaurforfedrene. På dette feltet er vi fortsatt uten noen klare funn, selv om vi har mye annet å gjøre opp for det med. Vi har dekket et stort område, men det er forsatt uutforskede åssider og raviner igjen.