Slutten på triassisk eventyr

Av Aubrey Roberts og Victoria Engelschiøn Nash

Det er enden på vår første feltsesong i trias på Svalbard, og vi har oppnådd mer enn vi kunne ha drømt om. Etter å ha lett gjennom et helt nytt og urørt område vender vi hjem med flere nye utgravningslokaliteter og rundt 400 kg bein plukket vitrende ut fra overflaten. Alt i alt har det vært en stor suksess for prosjektet.

Vi har jobbet oss gjennom den triassiske stratigrafien i Flowerdalen. En oppgave som hadde vært umulig hadde det ikke vært for “ammonittene” (strengt talt er de vi har funnet en annen gruppe, kalt ceratitter). Amonitter og andre lignende grupper blir ofte brukt til å aldersbestemme og -korrelere bergarter, ettersom de utviklet seg så fort. I noen tilfeller kan man finne ut hvilken ammonitt som lever i en viss tid med en nøyaktighet på bare noen hundre tusen år. Det er paleontologiens karbondatering (som bare kan anvendes med nøyaktighet rundt 50 000 år tilbake).

Ammonitt (Foto: Stig Larsen)

Vi har funnet et helt økosystem som venter på å bli undersøkt og beskrevet. I beinlagene har vi funnet rester etter hai, fisk, skjell, snegler, blekksprut, amfibier, fiskeøgler og andre reptiler vi faktisk ikke vet hva er (ennå). Arbeidet med dette kommer til å ta mange år, særlig ettersom det fortsatt er mye arbeid som gjøres for å avslutte juraprosjektet med de store, artikulerte øglene, og dinosaurfotsporene fra den senere krittiden.

En pose av knokler. (Foto: Victoria Engelschiøn Nash)

Det eneste vi savner etter årets ekspedisjon er noen klare spor etter svaneøgleforfedrene. Altså, bein vi kan være sikre på at faktisk stammer fra en svaneøgle. (Det hjalp heller ikke at vi måtte vike for isbjørnen i området der vi hadde størst håp.) Vi kommer til å studere alle knoklene vi har funnet grundig, kanskje kan de vi er mer usikre på vise seg å være av svaneøgleopprinnelse? 





Leiren er pakket og vi greide å følge i den svenske oppdageren Nordenskjölds fotspor. Han var den første til å finne marine reptiler på Svalbard, og nå er han slett ikke den siste. Og årets prosjekt, som var en rekognosering av området, har hatt det fantastiske resultatet at vi kommer til å vende tilbake for ordentlige utgravinger neste år!

Gruppen på marmiertoppen. Ventetiden har allerede begynt på neste års feltsesong. (Foto: Victoria Engelschiøn Nash)

Powered by Labrador CMS