Av Erik Tunstad, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Vestfold

Hvor mye kan man egentlig si om gjørme? Brun, våt og kald. Ikke spesielt interessant å se på.

Hvor mye kan man egentlig si om tåke? Ikke spesielt interessant, den heller.

Hvor mye kan man egentlig si om 12 mann i et høl?

Litt mer.

For eksempel at fire av dem er kvinner (bilde 1). Dernest at jeg aldri har sett våtere og mer sølete mennesker – noensinne. Ikke har jeg sett blidere folk, heller. Denne gruppas arbeidsmoral er ikke til å knekke. (bilde 2).

Og Svalbard forsøkte virkelig å knekke oss igår. (bilde 3)

Hvis fredag var et gjørmehelvete, gir jeg like godt opp å finne dekkende ord for dagen i dag. Den ble tilbragt helt øverst i fjellsiden, hos vår kjære Britney.

Den hermetiske følelsen er kanskje den verste. Følelsen av å befinne seg i noe du ikke kan komme ut av, ikke engang om du går innendørs. Det er tussmørkt. Sikten er noen få meter. Vi er midt inne i en sky. Det regner ikke. Det bare ER vått. Lufta er like mye vanndråper som oksygen. De beveger seg oppover, nedover, sidelengs – trenger inn overalt.

Men tåke og gjørme er ikke interessant.

Det ble en 40 tonns transportetappe – for å si det kort.

Og gruppa ble ikke knekket.  Latteren runget mellom fjellsidene, alt mens vi slet tonn etter tonn ut av permafrosten (Bilde 4 - 8).

Men vi fant ikke svaret – og lever fremdeles i håpet.

12 timers på grensen til  umenneskelig slit, lot oss kapsle inn, meisle, snu og karve ut Britnes kropp. Samt gnage oss flere meter ned i høl to, og rive ned veggen mellom de to hølene (Bilde 9).

Det hele gjorde oss fortjent til et gruppebilde – og litt varm turmat i teltet en gang tidlig, tidlig mandag morgen. (Bilde 10).

Noen timers søvn nå – så kan vi gå etter svaret: Finnes det et hode der inne i fjellet?