Av Erik Tunstad, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Vestfold

Du trenger tålmodighet i denne bransjen. Heller ikke i dag fikk vi svar på om svaneøglen Britney er utstryrt med hode eller ikke. Det første ville være nær opp mot en sensasjon – som vi har sagt et par ganger. Håpet henger fremdeles i en tråd. Vi er antagelig bare centimetere fra svaret. At vi ikke fikk det i går, skyldes ikke latskap.

Vi fikk ikke maskineriet skikkelig i gir før etter det normale mennesker kaller lunch. På den annen side – vi avsluttet søndagen litt senere enn normale mennesker ville gjort. Og søndagen var i tillegg i hardeste laget, med regn og alt det der.

I dag viste Wiemannfjellet seg nok en gang fra sin vakreste side. Til glede for turistene, får vi tro.

Vitenskapsturisme er en nokså ny trend. Folk er ikke lenger riktig så utmattede når ferien endelig kommer – og de har mer penger enn tidligere. Kombinasjonen fører til at stadig flere vil oppleve noe mer enn å ligge i en hengekøye. Det å oppleve en vaskeekte fossilutgravning, er ett alternativ.

Spitsbergen Travel kommer nesten hver dag, sammen med mellom to og tolv nysgjerrige og interesserte turister. Det må de nesten være, for å gidde å klatre mer enn 400 vertikale meter opp i en iskald fjellside, bare for å stå og kikke oppi et gjørmete høl. Et høl med tydelige knokler, riktignok, men temmelig langt unna en barkrakk på Mallorca.

Jørn møter dem utenfor campen, holder et innledende foredrag om prosjektet og hva vi har funnet så langt – før veien går opp fjellsiden, hvor turistene kan bivåne en serie individer som nok fremstår som enda mer outrerte enn dem selv –gjørmefolket, til knes i sølevann.
 

Andre steder i verden, får turistene lov til å være med på utgravningene, forteller Pat. De kan tilbringe opptil en uke i felt, og betyr et godt tilskudd til feltkassa. Det samme gjelder her på Svalbard, sier Jørn – men fossilene her er så skjøre at han ikke vil la dem delta i selve gravingen.

Jørns alternative finansiering har opp gjennom årene ført til mer enn ett stikk fra gretne kolleger. Seriøs forskning skal finansieres over statsbudsjettet, blir det sagt. Men når pengene ikke kommer, hva gjør vi da?

Spitra er en av flere som støtter Jørn økonomisk, de forsyner Øglegraverne fly opp og ned for hele teamet, hotell og leiebiler i Longyearbyen, samt båttransport til og fra campen. Det hele summerer seg opp til 150 000 kroner.

Uten dem – ingen øgler. Så enkelt. Og hva får Spitra ut av dette? Vel, de selger turene inn hit.

–

Vi hadde to turistgrupper i leiern i dag. Den andre var Studietur Nord – en samling politikere som dessverre ikke kan skryte av at de flytter kunnskapens grenser – i hvertfall ikke grensene for hva vi vet om fortidens dyreliv.

Men de tok i det minste turen. Selv om de ikke helt orket å gå helt opp i hølet til Britney, hvor dagen gikk med til å konservere øglens 36 innerste halsvirvler. Har vi flaks, har hun ikke mer enn litt over 40 av dem – så vi er like ved målet! Vi måtte tvinge Aubrey ut av krateret ved ett-tiden i natt.

Nå er det middag. Og svaret kommer i morgen.

E.T.