Dag 2 i årets utgraving

Av Erik Tunstad, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Vestfold

Ta den i fingrene. Går den i stykker, er det skifer. (Foto: Erik Tunstad)
Ta den i fingrene. Går den i stykker, er det skifer. (Foto: Erik Tunstad)

Det er litt skummelt å skulle grave øglefossiler for første gang. Det er tross alt the “real thing”, sånt som museer er laget av. Ikke som de steinene jeg dro hjem og fylte kjøkkenskapene med da jeg var barn … til min mors fortvilelse. Kambrosilurske bryozoer og trilobitter, mye eldre enn Svalbards svaneøgler.

Men langt mindre verdifulle, får vi håpe. De hadde nemlig en forunderlig evne til å forsvinne i løse luften.

De sakene jeg nå skal grave ut, skal derimot bevares for all fremtid. Kanskje til og med inngå i et ferdigpreparert skjellett, eller i det minste bidra til et forskningsarbeid? Eller i det aller minste, utstyres med et katalognummer.

Så det er med en viss ydmykhet jeg går ned i knestående ved siden av Victoria, og begynner å granske den svarte smørja av fuktig skifer og permafrost. Ett eller annet der nede kan være en knokkel fra den svaneøgla hun og Lena allerede har jobbet med et døgns tid.

Men hvilken av de 340 000 ørsmå, mer eller mindre sammenklistrede og ensfargete fragmentene er det vi snakker om?

Victoria er også her oppe for første gang, men har tross alt en sommer bak seg som preparant på Paleontologisk museum i Oslo. Hun ser etter former som skiller seg ut. Fargenyanser. Ulikheter i konsistensen.

Hun har allerede avdekket et drøyt titalls små knokler. De er usystematisk spredd over et område på cirka en halv kvadratmeter, hvilket ikke lover godt.

Jørn er oppe og inspiserer. Dere får grave litt til, mener han, og finner vi ikke mer, pakker vi knoklene i poser og tar dem med hjem.

Litt nervøs, som sagt. Knærne på et underlag, rumpa i været og en murerskje i hånda. Skraper lett i overflaten. Fjerner forsiktig gjørma. Millimeter for millimeter.

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

Etter et par timer innser jeg at Victoria har plassert nybegynneren i et sikkert område, med minimale sjanser for å tabbe seg ut. Men jeg er fornøyd. Begynner å få sving på skjea. Likevel, det hadde vært kult med en knokkel.

Magene begynner å si fra rundt omkring i fjellsiden, og langsomt siger et titalls øglegravere i nedmudrete parkdresser i retning matteltet lenger nede i fjellsiden. Synet ville bragt den mest hårdhudete parktante til tårer.

Måltidet forløper imidlertid uten verken gråt eller matkrig, og en knapp time senere er vi tilbake i hullene våre.

Det er ikke mer enn en femti meter mellom hver av dem. I ett sitter Tommy og graver videre på fiskeøglehodet han avdekket i går. Litt lenger opp og til venstre driver Krzysztof og børster på en fossil trestamme. Litt lenger ned, men nærmere Victoria og meg, har Pat og Jørn gjort nok et lovende funn. En serie ribbein fra en fiskeøgle stikker ut fra fjellsiden. Her kan det være mer …

Ribbein fra en fiskeøgle stikker ut av fjellsiden. (Foto: Erik Tunstad)
Ribbein fra en fiskeøgle stikker ut av fjellsiden. (Foto: Erik Tunstad)

Så sitter man der, da, som i et fuglefjell. Roper nyheter til hverandre. Tusler over til naboen for å sjekke progresjonen. Eller tar seg en time out, med en cola og en utsikt som ville stoppet kjeften på en busslast amerikanere.

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

Ikke å forakte, men det hadde som sagt vært kult med en knokkel.

Det går enda et par timer før jeg får kjenning. En litt annerledes lyd, noe litt hardere … nakkevirvelen til en svaneøgle. Fantastisk! Ikke noe å skrive hjem om, i forhold til det de andre har pirket frem. Men likevel …

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

Victoria treffer samme lange hals omtrent samtidig, og ikke lenge etter har vi avdekket en fin serie vakre knokler på vei ut av permafrosten. Hvor er hodet? Inne i fjellveggen? Under Victorias knær? Eller borte for alltid?

Lovende, mener Jørn, veldig lovende.

Hans egen lille opptur, ribbeina fra en fiskeøgle, viste seg å være bare det. Ribbein. Meningsløst å samle inn. Det finnes ingen informasjon i ribbein, bortsett fra at de stammer fra en fiskeøgle. Dermed har vi gått på enda en skuffelse, i tillegg til gårsdagens fiskeøgle, som ble til mel da vi berørte den.

De mer proffe i blant oss begynner derfor å granske fjellsiden på nytt. Vi har mistet et par lovende muligheter, og trenger nye prosjekter.

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

De vandrer systematisk frem og tilbake, frem og tilbake. Følger skrenten hundre meter retning øst, motsatt vei tilbake to meter lenger ned, og så tilbake igjen, og igjen og igjen, hele veien ned til leieren. Skarpe, erfarne øyne som ser knokler der andre ser søle.

Et par timer senere har vi to nye svaneøgler og en fiskeøgle. Det finnes ikke noe annet sted i verden man kunne finne slike fossiler så tett og så raskt, hevder Jørn.

Vi finner like mange øgler fra denne tidsperioden her på en dag,  som hele resten av verden kan komme opp med i løpet av de neste to tre årene, legger Pat til.

Fiskeøgla ligger til alt overmål med loffene i kors over brystet. Kan det være restene etter verdens første religiøse ichtyosaur?, undrer han.

Eller juratidens parteringsmorder? Foreløpig ser vi bare loffene og to skuldre. Hvor er resten?

Følg med!

Erik Tunstad

Powered by Labrador CMS