Av Erik Tunstad, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Vestfold

For oss, har Svalbard et år null. Vi kaller det Dorsoplanites, en markant avsetning helt øverst i jura, hvorfra alt annet kan plasseres og dateres. Det og det funnet befinner seg ti meter under Dorsoplanites, eller fem meter over.

Dorsoplanites er antagelig et stormlag, avsatt på 150 meters dyp, en gang for cirka 145 millioner år siden. Det må ha vært litt av en storm, snarere en serie stormer, mye, mye hardere enn noe vi kjenner til i dag. De drepte både bunnfaunaen, som i dette tilfellet ser utt il å ha bestått hovedsakelig av buchia-muslinger, og det pelagiske  livet i vannmassene over – hovedsakelig blekksprut, ammonitter – spiralformede, fossile motorslanger. Stig fant en spesielt fin en i går.

Juratiden var generelt varmere enn i dag, forklarer Pat, og stormene følgelig og antagelig langt vanligere og voldsommere.

Går vi ned i jura, under Dorsoplanites, kan vi med en tommelfingerregel si at en centimeter avsetning tilsvarer 5000 år, forteller Jørn. Det må ha vært en nokså rolig og stabil periode, hvor mye av det samme skjedde, tusenår etter tusenår.

Med den farten, betyr to meter en million år. Når vi vet at en arts gjennomsnittlige levealder er et sted mellom en og to millioner år, gir dette oss en fantastisk mulighet til å studere hvordan dyrene forandret seg over tid.

Over Dorsoplanites, inn i kritt, er farten mer varierende. Til tider virker det som om det ikke er avsatt materiale i det hele tatt, andre ganger er det masse. Ustabile forhold, med andre ord. 

–

Fem meter over Dorsoplanites, et lite stykke inn i kritt, altså, ligger svaneøgla som Julie og Øyvind har jobbet på de siste dagene. Utgravningen er et sølete helvete, og dyret har av en eller annen grunn fått klengenavnet Britney – Dirty girl?

Hun ligger med rumpa ut – halsen forsvinner inn i fjellet. Det kan altså finnes et hode der inne et sted – en virkelig skatt, i såfall. Øglegraverne har funnet mange svaneøgler – men så langt, ingen hoder.

Hvorfor? Jørn drodler: Svaneøglene hadde store og tunge kropper, en lang tynn hals og et relativt lite hode i enden av denne. Når de døde, ville de truffet bunnen med den tunge kroppen først – og med stor kraft. Hodet ville blitt liggende høyere enn resten, mer utsatt for åtseletere og erosjon. Kanskje det er derfor vi aldri finner dem?

Britney viser imidlertid potensiale. Hodet har i hvertfall ikke blitt høvlet vekk av de siste årenes vind og vær. Det vi har av kropp, er støpt i gips. Men halsen kan være tre meter lang, og den forsvinner under en massiv blokk av permafrost. Den må vekk, før vi får svaret.

Julie, Øyvind, Stig og undertegnede sleper det nødvendige utstyret opp. Øyvind bærer motorsaga.

Motorsag i stein og permafrost! Steinen er oppsmuldret, som overalt ellers heromkring, men frosten og ikke minst søla, gir den en konsistens som karamell – eller stivfrossen nougat. Noe hardere, dog …

Det blir en tøff økt. Steinsplintene spruter, motoren brøler, det ryker av snittflatene. Øyvind bruker det han har av krefter for å presse bladet ned, kutte så dypt som mulig. Det går noen minutter, så må maskinen stanses, renses, og kjedet strammes. Mekanismen er innsmurt i seig guffe. Dritten karves ut, og det er klart for enda en runde. Motoren starter motvillig, kjedet går rundt, langsomt, men finner farta etter hvert – og Øyvind er klar for enda en kraftanstrengelse.

Klokka er nærmere halv elleve om kvelden, da maskinen stanses enda en gang. Fram med skrutrekkerne – men, nei – det er ikke mer å gå på. Kjedet kan ikke strammes ytterligere, det er opppbrukt.

Litt kjedelig, for det er noen hundre kilo permafrost igjen, før vi har blottlagt nok til å grave videre i morgen. Og vi begynner å bli slitne. Vi vasser i karamellmasse, den klotter seg under sålene og får føttene til å veie tjue kilo. Det er iskaldt, musklene dirrer, kroppene verker.

Neste våpen er meisler, meterlange metallmeisler som bankes inn i bakkant og under blokken. Og hakker. Og rå muskekraft.

En time senere kommer resten av teamet klatrende opp fra sine egne kratere.

Dette er vår eneste og siste sjanse,noensinne,til å finne hodet til en svaneøgle, sier Jørn. Morgendagen kan bli spennende. Denne dagen er over. (Selv om jentene bare MÅ ha en akekonkurranse på vei ned til matteltet.)

–
Middagen serveres etter midnatt. Det er en matt gjeng som sitter i ring rundt ildstedet. Jeg setter på litt rolig musikk – Iron and Wine. Ikke engang Jørn maser på heavy rock.

Ved halv to-tiden kryper de fleste ned i soveposene. Men jeg hører dype mannsstemmer fra matteltet i det jeg siger ut av bevissthet. Stig og Øyvind, vil jeg tro …