Flytt det fjellet!

Av Erik Tunstad, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Vestfold

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

Det ville vært en drøy bestilling, men den var ikke langt unna, den Jørn serverte til frokost lørdag morgen.

Tittelen på Jørns selvbiografi – hvis den noensinne skrives – bør bli Åtte år uten hode. Så lenge har han drevet på her oppe, gravd ut den ene svaneøglen etter den andre, og ennå ikke funnet et hode. Klart det er frustrerende.

Men nå har han en siste sjanse, og den heter Britney. Mye omtalt i de siste bloggene – liggende på magen i søla, og med 46 halsvirvler innover i permafrosten. Vi har frigjort 16 av dem. Spørsmålet er hva som sitter i den tynne enden.

For å få svaret, må vi fjerne alt fjell ytterligere to til tre meter innover – målt horisontalt i bratt hellende terreng.

Så: Hovedjobben framover er å følge Britneys hals. Det blir litt av et høl!

Jørn har rett. Krateret vi må karve ut – hovedsakelig for hånd – vil få en endevegg på fire fem meter eller mer. Det blir et av de største, noensinne.

Nok en gang får vi demonstrert den  bemerkelsesverdige dynamikken i gruppa. Man skulle kanskje tro at utsiktene til å skulle flytte tonnevis med vasstrukken permafrost  – hakke og krafse det ut, slite, dra og løfte det over kraterveggen – time etter time etter time – musklene verker, ryggen skriker - i tåke, vind og en sjelden gang i sol – man skulle tro at utsikten ville få noen til å diskret forsvinne ut bakdøra. Særlig fordi all masse skal flyttes to ganger – en gang ut, og så inn igjen.

Men nei. Folk nesten slåss om å få slippe til i hølet. De står i kø på kanten. Kaster seg over steinmassene med et begjær du helst ikke har lyst til å komtemplere nærmere. Fjellet skal vekk! Og det skal vekk NÅ!

Etter noen timer begynner vi å se resultater.

Før vi gir oss ved ett-tiden om natta, er vi godt på vei ned mot steinlaget som vil gi oss svaret på Det store spørsmålet. Søndag kan bli en spennende dag.

Powered by Labrador CMS