Fra vondt til verre

Av Erik Tunstad, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Vestfold

Øyvinds finger, som peker på Britneys hals på vei ned i permafrosten. (Foto: Erik Tunstad)
Øyvinds finger, som peker på Britneys hals på vei ned i permafrosten. (Foto: Erik Tunstad)

Torsdag kveld var et gjørmehelvete oppe i hølet til Britney. I løpet av dagen i dag, fredag, har det spredd seg til å gjelde absolutt hele området.

Til og med her inne i matteltet.

Jentene fikk den første smaken, da de akte på rumpa ned fra Britney torsdag kveld; Fuktigheten KAN trenge igjennom selv det tøffeste ekspedisjonsutstyr.

Vi noe eldre satte det  på kontoen for manglende konsekvenstenkning hos de under 25.

Det har nå hjemsøkt oss alle.  Jeg har for så vidt alltid tenkt, at den dagen jeg vinner i Lotto, skal jeg bygge meg en innendørs regnskog i hagen hjemme på Tjøme. Jeg har nå funnet billigutgaven. Innsiden av lagerteltet likner i kveld en scene fra  Amazonas – bortsett fra at blader og lianer er erstattet med dampende, dryppende og antatt vanntette overtrekksdresser  merket Øglegraverne 2010.

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

Luftfuktigheten er mye av den samme. Da gjenstår bare detaljen med temperaturen.

Mye av det samme kan sies om naboteltet, matteltet, hvor jeg nå, tidlig lørdag morgen sitter og renskriver fredagens notater. Jeg bruker mer tid på å tørke kondens enn på å taste. Det drypper, nei renner fra taket. Klærne er klistret til huden. Kaldt, ekkelt og rått.

Det må være kombinasjonen fukt og temperatur. Det var forholdsvis varmt i dag (og det er fredag igjen), og tåken var som en våt svamp.

Så, om Britney var grisete torsdag – i dag var hun verre. Det var vanskelig å holde seg oppreist. Permasøla er glatt, den kliner og klistrer seg til alt, ikke minst fotsålene.Vii har følgelig utviklet en trendy maisai-gange, ruller av gårde på gjørmeklumper, formodentlig med et par fjellsko avsatt et eller annet sted i deres indre.

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

Ekspedisjonen som sådan, er mer vital enn noensinne. Litt gjørme demper ikke humøret, og vi befinner oss i en slags mental før-spurt. Jørn har oversikt. Vi har allerede nedlagt bytte som i seg selv rettferdiggjør utflukten, vi har i tillegg åpnet en serie funn, vurdert dem, og avsluttet flere som ikke riktig gode nok. Vi konsentrerer oss nå om tre, og håper ingen gjør nye, fantastiske funn. Det er rett og slett ikke tid til dem. Vi har allerede Britney, plesiosauren langt vest oppe i fjellsiden, den som kanskje kan gi oss en hodeskalle. Vi har Bunny, plesiosauren jeg debuterte på – var det søndag?  Og vi har Silkesvarten, fiskeøglen Victoria og Aubrey har underholdt og sunget for de siste dagene. Dette er funnet jeg halvveis avlivet som en skuffelse i en blogg for et par dager siden. Men i denne bransjen snur det fort. Jentene avdekket en flott ryggrad – og kveldens store jobb var å transformere det tre meter lange dyret til tre steinblokker innkapslet i gips.

En slik jobb krever man power, og storparten av laget tilbragte kvelden der ned med graving, gipsing, saging, haling, løfting og ikke minst enda mer graving og rydding. Da vi var ferdige, sånn litt etter midnatt, skulle du ha et trenet øyne for å se at her hadde gjørmefolket utøvet sine perverse ritualer, bare timer tidligere.

Tilbake lå en pen, ryddig og renraket fjellside – med tre hvite gipsklumper, hver på noen hundre kilo. Helikoptermat.

E.T.

Powered by Labrador CMS