Løsningen på et 150 år gammelt mysterium

Av Erik Tunstad, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Vestfold

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

Vi fant hodet! Og løste samtidig et 150 år gammelt mysterium! Hvilken avslutning – ikke bare på årets sesong, men på hele prosjektet Øglegraverne!

Og hvilket hode. Så ekstremt lite, til en så stor kropp. Britney kan umulig ha vært særlig smart.

Dramaturgien var perfekt. 

Plesiosauren ble funnet sist søndag, gravingen startet mandag kveld. I begynnelsen skilte den seg ikke ut, bortsett fra at den ga et svakt, svakt håp om at den kunne ha et hode inne i berget et sted.

Torsdag begynner vi å utvide et allerede røsslig krater ved hjelp av motorsag. Søla hadde på det tidspunkt vært påtrengende i flere dager, og verre skulle det bli.

Lørdag ber Jørn oss om å karve ned fjellet. Dette er absolutt siste sjanse til å finne hodet til en svaneøgle.

Søndag var forferdelig.

Og etterhvert som andre funn ble avsluttet, ble mer og mer av ekspedisjonens oppmerksomhet rettet mot dette vanvittige hølet – helt øverst i fjellsiden.

Jeg ble med Pat opp dit imorges. Han gikk løs på skiferen med dødsforakt. Vi andre satt og ventet. Vinden beit, vi hutret oss sammen — spenningen var til å ta og føle på.

Et par timer før lunch, hadde vi 43 halsvirvler. Akkurat hvor mange virvler dette dyret kunne ha, visste ingen – men var det en Colymbosaurus, skulle vi ende på 46. Ingen hadde imidlertid sett skallen til en Colymbosaurus før.

Så får vi en nedtur. Pat legger merke til et steinlag på kraterets høyre side – og finner det ikke igjen på venstre. Det måtte altså gå en forkastning gjennom hullet – den ene siden av krateret hadde en gang i fortiden blitt forskjøvet i forhold til den andre. Tenk om forkastningen gikk gjennom dyrets hals – og hadde transportert hodet dypt ned i fjellet. Eller kanskje enda verre; Oppover, slik at det var blitt erodert bort?

Ved femtiden er det slutt på halsvirvler. Og ingen spor etter noe annet, heller.

Stemningen synker. Vel, vel – dett var dett. Jeg reiser meg, tar noen avlsuttende bilder av Pat og de andre,dypt nede i permafrosten.

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

Det var et godt forsøk, sier noen. Bedre å forsøke, og feile – enn å ikke forsøke, og leve videre i tvil, sier andre. Ja, ja … Trist. Jeg begynner å massere varme inn i lemmene igjen, og forbereder meg på turen ned til lunchteltet, men merker at Pat fortsetter å pirke i skiferen, ikke i enden av halsen, men et lite stykke til venstre for den.

Hva er det?

Vet ikke riktig, svarer han. Det ER ett eller annet her, men jeg veit ikke helt hva det er.

Først tror jeg han fleiper. Jeg kan virkelig ikke se noe annet enn skifer. Men han gir seg ikke. Pirker og børster, klør seg på nesa, ivrig.

Ned i hølet igjen. Pat jobber videre, enda raskere nå. Litt forvirret, ivrig, skuffet, ivrig, skuffet. Hva i huleste er dette?

Til slutt reiser han seg, vakler opp i stående, lener seg mot steinveggen og sier: Kan en eller annen ta en kikk på dette – og fortelle meg om jeg ser noe – eller bare lurer meg selv?

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)


Julie, som har assistert ham hele dagen, går ned i knestående. Joda, det er bein.

Etter hvert ser vi andre det også: Snuten til en svaneøgle!

 (Foto: Erik Tunstad)
(Foto: Erik Tunstad)

Det er ikke mulig!

Hodet må ha blitt revet av, og snudd – for snuta peker motsatt vei av halsen – men er blitt liggende bare centimetere fra resten av dyret.

Dermed har Øglegraverne løst et 150 år gammelt mysterium: Pat hadde hele tiden en hypotese om at Britney var en art i slekten Colymbosaurus – flere trekk ved anatomien tydet på det. Colymbosaurus er kjent fra funn i Storbritannia langt tilbake i det nittende århundre. Ingen hadde frem til i dag imidlertid sett hodeskallen til en slik svaneøgle.  

Colymbosaurus’ næreste slektninger befinner seg i slekten Kimmerosaurus.

Ingen har imidlertid noensinne sett kroppen til en Kimmerosaurus. De er bare kjent fra hodeskaller. Kunne det være at Colymbosaurus og Kimmerosaurus var ett og samme dyr? Og at man av en eller annen grunn alltid fant hode og kropp hver for seg? Det har vært foreslått – men spørsmålet har stått åpent.

Helt fram til lunchtid i dag.

En tydelig beinkam på toppen av Britneys skalle viser med all ønskelig tydelighet at de to ikke er samme dyr. Britney er ikke en Kimmersosaur – og vi vet hvordan hodet til en Colymbosaur ser ut.

Først og fremst er det lite, overraskende  lite. 20 centimeter langt – til en fem meter lang kropp.

Jeg har aldri jobbet med en så skjør skalle før, sier Pat. Jeg har ikke funnet tennene ennå, men vi får tro de er små og nålformete.

Så, hva slags dyr står vi overfor? Hvordan levde det? Svarene Pat spekulerer rundt, får hele det jurassiske økosystemet her oppe til å henge mer sammen.

Med et så lite hode og deravfølgende tenner – hva spiste vår colymbosaurus? Antagelig bløte dyr i vannmassene, som blekksprut. Fossilene i området viser store mengder ammonitter og belemnitter – nokså små blekkspruter med enten ytre eller indre skall. Antagelig for harde for colymbosaurus. Men belemnittene hadde slektninger uten indre skall.  De ville derfor ikke fossiliseres. Deres karakteristiske tentakkelkroker har imidlertid dukket opp i steinlagene, om enn i beskjedne mengder.

Kan colymbosaurus ha levd på disse?

Slike store kroker finner forskerne bare i det såkalt boreale havet i nord – på Andøya, Svalbard, Grønland og Sibir. Kan havområdene her i nord ha vært klart økologisk adskilt fra havene lenger sør – og kan det være grunnen til at det dukker opp så mange nye arter her oppe – også blant rovdyrene, som svaneøgler og fiskeøgler?

Jørn, Pat og andre begynner langsomt å danne seg et bilde – et svært hypotetisk ett, så langt – av hvordan økosystemet her oppe.

Pat spekulerer videre:

Dette havområdet befant seg i juratiden på cirka 60 til 65 grader nord. Vi vet lite om vanntemperaturene, men dette kan testes gjennom isotopanalyser. Det er mulig det var kjølig, kanskje til og med islagt i perioder. Med en beliggenhet såpass langt nord, vil det ha vært årstidsvariasjoner i klimaet – kanskje med intense vekstperioder om våren og sommeren på grunn av lyset.

Så, blekksprutene kan ha migrert hit for å spise, for eksempel smådyr som igjen levde av planktonblomstring.

Plesiosaurene, som Britney kan ha fulgt blekksprutene. Fiskeøglene, ichtyosaurene kan ha gjor det samme. Disse var, med sine større tenner, antagelig mer generelle predatorer – men blekksprut kan ha vært en viktig næringskilde for dem også.

Pliosaurene, toppredatorene som vi også finner her oppe, kan ha fulgt svaneøglene og fiskeøglene igjen.

Av en eller annen grunn, er de ikke funnet fisk her. Hvorfor ikke? Der det er vann, er det fisk. Eller kanskje ikke?

Det er mange åpne spørsmål. De er faktisk beskrevet fiskeløse marine økosystemer som eksisterer i dag. Står vi overfor et slikt?

Vi har å gjøre med et ukjent, litt merkelig økosystem fra det høye nord. Vi jobber med saken – og konklusjonene vil komme, avslutter Pat, og graver videre.

Klokken er nå godt over midnatt. Jeg er alene i matteltet. Resten av gruppa jobber med å slette sporene etter 14 dagers hardt arbeid.

Langt oppe i lia sitter en enslig skikkelse og pirker og børster. Han kommer ikke til å gi seg på mange timer.

E.T.

Powered by Labrador CMS