Av Erik Tunstad, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Vestfold

Stig, Bjørn, Jørn og Pat klynger seg til steinblokken.

Inni den, under gips og jernstenger, ligger hodet av en stor fiskeøgle, den Tommy fant rett etter at vi ankom sist lørdag. Gipsen ble lagt på i går, mandag.

Deretter gikk vi løs på fjellet rundt, med hakker, spader og til og med motorsag. Nå har vi arbeidsrom, og beistet skal ut!

Gutta presser nå våt gips og strie på sidene og så langt innunder de har turt å grave seg. Faren er selvfølgelig at det sprø fjellet, med en konsistens i nærheten av en haug med singel, skal rase ut, og ta med seg verdifullt materiale.

 Alt må altså limes og stabiliseres.

Etter ti minutters intense omfavnelser, har gipsen heftet, og gutta kan strekke ut såre rygger noen minutter, før vi er klare for neste lag. Og neste. Og neste.

Et par timer begynner arbeidet med å slå lange meisler gjennom fjellet under gipssoppen. Meislene glir igjennom lettere enn vi fryktet, og etter en stund står vi der med et godt forsterket og stabilisert fossil.

Vi er klare for det avgjørende løftet.

- Vi har vel egentlig aldri tabbet oss ut skikkelig, sier Jørn.

Han legger vekt på ordet skikkelig. Han snakker med åtte års og 31 skjelletters erfaring – og vet at det er en reell sjanse for at det renner ut saker og ting.

Øyeblikket nærmer seg. Forsterkninger tilkalles fra de omkringliggende fjellhyller. Vi skal snu den flere hundre kilo tunge blokka, og det må skje i en jevn og rask bevegelse – uten unødig vridning og støt. Jørn og Tommy skal løfte, resten skal dra.

Så, på en to tre og med en mindre kraftanstrengelse, er jobben gjort.

Eller nesten. For å redusere vekt og volum må vi grave oss inn til beinet nedenfra. Sluttresultatet ser adskillig slankere ut, enn den blokken vi veltet.

Og så, den kanskje minst inspirerende jobben; Å fylle igjen hølet. Alt løsmateriale vi har gravd ut, skal pent på plass igjen.

- Når vi er ferdige, kan bare en geolog se at vi har vært her. Vi er faktisk så flinke, at vi ofte har problemer med å finne igjen våre egne høl når vi kommer igjen neste år, forteller Jørn.

Og så, helt til slutt, er det tid for å slepe hele greia ned til leieren.

Det er nok å gjøre.

Erik Tunstad