BÆREKRAFTIG UTVIKLING - ELLER?

Av Liv Solemdal, Norsk senter for økologisk landbruk, NORSØK

Diskusjonen om økologisk versus konvensjonell drift i landbruket blusser nå og da opp, gjerne iblandet en god porsjon aggresjon. Alle vil at landbruket skal utvikle seg i bærekraftig retning, og da skulle man tro at dette kunne måles og sammenlignes. Så enkelt er det ikke. Det er forskjellig forståelse av hva som kreves for å si at ei utvikling er bærekraftig, og dermed blir det også ulike parametere som må måles.

Et forsøk på å forklare hvorfor bærekraft blir tolket forskjellig og til dels på motstridende måte, kan være å se på to filosofisk ulike forståelser av begrepet:

Ressursperspektivet eller «svak bærekraft» går ut på å se på miljøet og naturen som en ressursbase adskilt fra menneske og samfunn; med andre ord at naturen har en instrumentell verdi. Produktivitet («out-put» minus «in-put») balanseres opp mot negative kostnader som forurensing. I tråd med denne oppfatningen har alt landbruk negative miljøkonsekvenser og utfordringen er å redusere disse mest mulig. Etter denne logikken blir det viktig å øke produksjon per arealenhet for å beslaglegge minst mulig areal. Sentrale kriterier for bærekraft er avling, økonomi, energibruk og utnytting av næringsstoff, for eksempel uttrykt som nitrogeneffektivitet.

«Bærekraftig intensivering» er et begrep som er tatt i bruk, og som passer inn under denne tolkingen av bærekraft. Det handler om å ta i bruk nok teknologi og ressurser for å produsere nok mat til verdens befolkning. Kapitalintensive metoder kan inkluderes. Mens noen vil forstå bærekraftig intensivering som effektivisering og rasjonalisering ved hjelp av moderne teknologi og innsatsfaktorer, slik at færre bønder produserer mye mer, vil andre mene at bærekraftig intensivering står for bedre agronomi. Uansett er produksjonsøkning det primære målet, men i forskjellige land og regioner kan og vil det være forskjellige kritiske faktorer som begrenser produksjonsvolumet. Ved tolking av bærekraft ut fra ressurs-tilnærming, er ikke hensyn til biodiversitet og andre kvalitative konsekvenser av driftsmåter det sentrale. Hvis en type naturkapital brukes opp, kan ny teknologi og andre ressurser erstatte det tapte.

Et annen tolking av bærekraft betegnes «funksjonell integritet» eller «sterk bærekraft». Her regnes mennesket som del av naturen. Menneskets forhold til naturen kan forstås som et sosio-økologisk system som inkluderer egenskaper som må regenereres eller reproduseres over tid i stedet for å forbrukes. Dette omfatter naturkapital som fruktbar jord, økosystemtjenester så vel som menneskelig og sosial kapital. Ulike typer naturkapital er etter dette synet ikke utbyttbar med andre typer.

Det biologiske mangfoldet er en del av naturkapitalen, og menneskepåvirket natur kan øke mangfoldet. Diversiteten er i seg selv en faktor som øker bærekraften ved å gjøre produksjonssystemene robuste. Den selvregulerende evnen i et økosystem med høy biodiversitet innebærer stor grad av selvhelbredelse og «feiltoleranse» (resilience). I tråd med dette er det ikke behov for å skille skarpt mellom natur og menneskepåvirket natur, og følgelig er det heller ikke et mål at matproduksjonen skal foregå med minst mulig arealbruk. Bruk av utmark til beiting er eksempel på at økt arealbruk kan bidra positivt til biologisk mangfold og heve landskapskvalitetene.

«Funksjonell integritet»-tilnærminga sammenfaller godt med definisjon og prinsipper for økologisk landbruk. Et eksempel på en regel i økologisk landbruk basert på bærekraft som funksjonell integritet, er forbudet mot bruk av lettløselig nitrogen i kunstgjødsel. Forbudet tvinger det økologiske landbruket til å arbeide med systemets eget næringsstoffkretsløp og bli mer selvbærende. Et annet eksempel er føre var-prinsippet som begrunner at enkelte metoder, som bruk av sprøytemidler og GMO ikke er tillatt brukt, selv om negative effekter ikke nødvendigvis er bevist.

Ulike tolkinger gir ulike svar

Etter «ressursperspektivet» kan det virke bakstreversk å ikke benytte kunstgjødsel for å øke avlingene. Samtidig kan det fra «funksjonell integritet»-tilnærminga virke uforsvarlig å ikke ta hensyn til at livet i jorda skal kunne regenerere seg og at pollinerende insekter ikke skal ta skade av driftsmåten. Det kan hevdes at man dermed ikke tar hensyn til miljøkonsekvensene over tid.

I diskusjonen om hvilke driftsmåter som bidrar mest til bærekraftig utvikling, vil det være klargjørende å ha et mer bevisst forhold til tolkinga av begrepet. Økologisk landbruk er et helhetlig konsept og må vurderes ut fra det. Samtidig må man også tåle at driftsformen blir vurdert ut fra ressursperspektivet. Økologisk landbruk må forbedre seg og effektivisere ressursbruken. Vi må bare huske på at når vi legger til generasjonsperspektivet og kravet om å opprettholde sunne jordsmonn, bærekraftige økosystemer og folks helse, så vil svarene være forskjellige enn etter en reduksjonistisk tolking av bærekraft etter ressursperspektivet.

Ref: NIBIO-rapport "Økologisk landbruk sin spydspissfunksjon" (pdf)