Foredling av planter og husdyr er en kontinuerlig prosess, og en forutsetning for dagens landbruk. Men satsingen på høye avlinger ved godt tilrettelagte betingelser, kan redusere evnen til å gi brukbar avling under varierende forhold. Kan vi få mer robuste kornsorter hvis vi går andre veier i planteforedlingen, og satser bevisst på et stort genetisk mangfold? COBRA-prosjektet har bidratt til å undersøke dette.

Seniorforsker Anne-Kristin Løes, NORSØK, Norsk senter for økologisk landbruk. og daglig leder Regine Andersen, Oikos-Økologisk Norge

Bosetning gjennom frølagring

Mennesker dyrker planter under svært ulike miljøbetingelser, fra varme ørkener til polare strøk med korte somre. Da vi lærte oss å ta vare på de beste frøene av planter som kunne såes på nytt når forholdene igjen ble lagelige, ble det mulig å etablere fast bebyggelse hvor større folkegrupper kunne samles. Planter påvirkes av miljøet der de dyrkes, og alle plantens egenskaper – inkludert endringene som oppstår gjennom stadig nye runder med dyrking og høsting av nye frø - er lagret i frøene.

I lang tid var planteforedling en prosess preget av miljøpåvirkninger og bondens utvalg av planter til nytt såfrø. Etter at naturvitenskapen avdekket hemmelighetene om hvordan egenskaper går i arv og kunne rendyrkes, fikk vi en mer planmessig planteforedling, fra starten av 1900-tallet. I bondens åker ble det gjort utvalg av gode enkeltplanter som ble oppformert. Gjennom slike utvalg fikk vi «renlinjede» sorter med mindre variasjon i egenskaper, som for eksempel modner til samme tid. Neste trinn ble å krysse ulike rene linjer med hverandre, på samme måte som man gjør innen husdyravl. Men der hingst og hoppe nøyer seg med å få ett føll, gir krysninger av to linjer av for eksempel korn, mange individ av planter med til dels svært ulike egenskaper. Etter krysningen må foredleren gjøre et utvalg og bestemme hvilke av «barna» som skal få leve videre og bli opphav til nye planter, og hvilke som kasseres. Ved gjentatt dyrking over flere år av såfrø fra en bestemt krysning, med fjerning av «avvikende» planter, kommer man fram til en sort med stabile egenskaper, som kan defineres, og være et offentlig godkjent salgsprodukt tilpasset dagens krav til forutsigbarhet og dokumentasjon. For korn må sortsmaterialet være distinkt, uniformt og stabilt; såkalte DUS kriterier. At de fleste kornartene stort sett bestøver seg selv, bidrar til en sterk genetisk ensartethet i sorter av hvete, bygg og havre.  Med moderniseringen av jordbruket som for alvor skjøt fart for omlag 100 år siden, ble det etablert systemer for planmessig foredling av alle viktige plantearter i norsk landbruk og de fleste andre europeiske land. Det ble ansett som viktig å være selvforsynt med såfrø av korn, engfrø, rotvekster og viktige grønnsaker, og staten brukte betydelige midler på nasjonal planteforedling.

Kommersialisering reduserer mangfold

På 2000-tallet ble norsk planteforedling privatisert. Ansvaret for foredling av korn, engvekster, frukt og bær er overlatt til selskapet Graminor AS, der staten eier 34% av aksjene. Sortsforedling av grønnsaker foregår ikke lenger i Norge, og også for andre planteslag brukes stadig mer utenlandske sorter. Spesielt for flerårige vekster er det svært ressurskrevende å få fram nye sorter, men også for en ny kornsort ligger det gjerne ti års innsats bak et ferdig godkjent salgsprodukt. For kornsorter er det fritt fram for å bruke utenlandsk sortsmateriale, men sorten må ha en offentlig godkjent norsk representant (f.eks. Graminor), og den må gjennom en verdiprøving for å sjekke hvor godt den passer under norske forhold før den kan få plass på den offisielle norske sortslista. Arbeidet med å tilpasse kulturvekstene våre til endrede dyrkingsbetingelser pågår kontinuerlig. Plantene må tilpasses endringer i klimaet, som for eksempel mer ekstreme værforhold. Men de må også tilpasse seg endringer i måten vi dyrker dem på. Det er andre kornsorter som passer til å bli høstet med en skurtresker, enn dem som er egnet til å kuttes med sigd og ettermodne i nek før frøene slåes ut. Med strammere rammebetingelser enn før er det blitt vesentlig færre feltforsøk til å teste samspill mellom sortsmateriale og miljøbetingelser. Norge er langstrakt, med store variasjoner i lysforhold, klima og jordsmonn. Derfor har vi behov for mange plantesorter hvis alle dyrkere skal få godt tilpasset sortsmateriale. Spesielt for økologisk dyrking er dagens utvalg av sorter alt for lite.

Økologisk: Mindre kontroll

Økologisk dyrking skiller seg fra konvensjonell ved at man ikke har like mange eller like presise tiltak for å styre planteveksten. Ugras, skadedyr og sykdommer kan ikke sprøytes bort, og gjødslingen skjer ved tilførsel av organisk materiale som må brytes ned i jorda før plantene kan ta opp næringen. Det er behov for planter med noe andre egenskaper i økologisk dyrking. For kornplanter er god konkurransekraft mot ugras er ekstra viktig, mens evnen til å bære tunge aks uten at stråene knekker eller legger seg flate i regnvær kan være noe mindre siden avlingsnivået gjerne er noe lavere. Mye er likevel felles; plantevernmidler er en betydelig kostnad, så konvensjonelle bønder ønsker også kornsorter med god resistens mot sykdommer, og ingen korndyrker ønsker seg planter som slipper frøene for tidlig ut av akset, eller setter i gang å spire ute på åkeren hvis innhøstingen blir forsinket.

I økologisk landbruk er man opptatt av biologisk mangfold. Ensartede sorter kan gi store avlinger når forholdene er lagt godt til rette og værforholdene er gode. Men presisjonsdyrking er krevende med økologiske metoder. Et alternativ til ensartede sorter kan være å utvikle en robust sort som over tid tilpasser seg forholdene på stedet, hvis bonden dyrker sitt eget såfrø. En måte å oppnå dette på kan være å komponere en populasjon av mange ensartede og produktive sorter, som krysses innbyrdes. Frøene fra krysningene oppformeres, og blandingen av alle krysningene blir en populasjon med stor variasjon i egenskaper. Dermed kan det tenkes at den vil være mer robust for eksempel mot tørke, soppsjukdommer eller vannmetta jord, enn ensartede sorter, selv om avlingsnivået i gode år må forventes å bli lavere enn for de beste ensartede sortene. I COBRA-prosjektet viste to års feltforsøk med høsthvete i Skottland, Sverige og Estland at populasjonene ca. 300 kg korn per daa, mens en moderne hvetesort, Harnesk, ga knapt 400 kg. Halmen var betydelig lenger, nesten 1 meter, i populasjonene mens den moderne sorten hadde ¾ meter lange strå.  I et toårig feltforsøk i Belgia ga populasjoner like gode avlinger som fire moderne hvetesorter. Populasjonene ble tidligere angrepet av soppen gulrust enn de moderne sortene, men angrepet utviklet seg mye langsommere.

Mangfold- vrient å handle med

Bønder som ønsker å prøve nye veier i plantevalget møter imidlertid mange praktiske og juridiske utfordringer. For å forenkle internasjonal handel med såvarer, er det innført strenge krav til at en sort skal være enkel å definere og gjenkjenne, og at den skal være stabil over tid. Konseptet med populasjoner går helt på tvers av disse kravene, som det har vært lagt ned et stort arbeid i å utvikle. Sorter som er stabile over tid, kan imidlertid ha dårligere evne til å tilpasse seg endrede klimabetingelser, eller til å takle store variasjoner i dyrkingsforhold. Hvordan omsetning av såfrø som ikke tilfredsstiller de strenge kravene til ensartethet som muliggjør dagens handel med såvarer kan organiseres, er et stort arbeidsfelt i seg selv.

Foredlingsarbeid er tidkrevende og kostbart, og selskapene som driver foredling ønsker selvsagt fortjeneste på sortene de får godkjent. For dem er det fordelaktig at bonden fornyer såfrøet ofte. Selskaper som utvikler genmodifiserte sorter, for eksempel Monsanto, krever skriftlige kontrakter med bøndene om at de ikke skal ta vare på frø av patentbelagte sorter til eget bruk, eller dele frø med andre. Det er teknisk mulig å bruke et «terminator-gen» som hindrer frøene som plantene danner i å spire, men det er bred internasjonal enighet om at dette ikke er veien å gå. For grønnsaker er det imidlertid slik det foregår i praksis allerede, ikke fordi de er genmodifisert, men fordi hybridsorter dominerer i kommersiell dyrking. Hybrider er et resultat av krysning av to renlinjede sorter. Lar man hybridplanter danne frø, vil planter av disse frøene være svært forskjellige, og ulik morplanten. I økologisk landbruk ønsker man å unngå hybridsorter, siden dette gjør bonden avhengig av en ekstern leverandør. Samtidig gir hybrider ofte svært gode avlinger sammenliknet med «foreldrene». Matproduksjonen er rik på etiske utfordringer! Skal vi la private selskap ta patent på liv, for å fremme arbeidet med å foredle fram godt sortsmateriale som alle kan nyte godt av? I Norge har svaret på dette så langt vært et tydelig nei.

Forbud mot gjenbruk av eget frø?

Den norske lovgivningen om såvarer gir bønder og hagebrukere flere rettigheter sammenliknet med lovverket i mange andre land. Vi kan med rette være stolt av den norske loven om planteforedlerrettigheter, som balanserer bønders og foredleres rettigheter og dermed vært et viktig bidrag til å verne om bønders rett til såfrø. Såvarelovgivningen gjelder for det aller meste av såvarer til matproduksjon, enten de er beskyttet av planteforedlerrettigheter eller ei. Her følger Norge EUs relativt strenge regelverk, men har gitt en åpning for at bønder kan bytte og selge frø, så lenge det skjer på såkalt ikke-kommersiell basis. Dette gir en frihet som mangler i mange andre land. Rettigheter gitt i kraft av et lovverk er imidlertid avhengig av at folk utnytter lovverkets muligheter, og det vil alltid være interesser som kjemper for begrensninger der andre kjemper for åpning. Bønders rett til å velge, produsere og bruke frø fra planter de dyrker selv til videre dyrking, og å dele disse med andre, er bokstavelig talt en livsviktig rettighet, og Norge har vært en pådriver for at internasjonal lovgivning om plantegenetiske ressurser skal inneholde slike rettigheter. Den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk (Plantetraktaten) er en bindende multilateral avtale som omtaler dette som en rettighet, men uten å fastlegge konkret hva rettigheten går ut på. I stedet er det opp til hvert enkelt land å definere dette. Dette punktet i Plantetraktaten har vært det mest omdiskuterte av alle, og punktet som har vakt sterkest følelser internasjonalt. Særlig utviklingslandene gikk inn for en langt sterkere formulering som stadfestet bønders rett til å ta vare på, bruke, bytte og selge egenprodusert frø. Dette ville være en praktisk anerkjennelse av bønders bidrag til å bevare verdens genetiske mangfold og til å utvikle kommersielt sortsmateriale gjennom eget foredlingsarbeid. Det arbeides nå for å utvikle en felles forståelse av dette under Plantetraktaten. Utviklingen går langsomt, men i riktig retning.

Kunnskap om egen frødyrking kan være avgjørende i en krisesituasjon. Avstanden mellom dem som dyrker plantene og dem som foredler dem har økt raskt de senere årene, og mange bønder ønsker å engasjere seg mer i dette viktige fagfeltet. I økologisk dyrking er det selvsagt ønskelig at frøene er økologisk dyrket, men tilbudet om økologisk dyrka frø er dessverre mye dårligere enn for konvensjonelle frø. Derfor har mange økobønder engasjert seg i sortsvalg, sortsprøving, deling og omsetning av eget såfrø. Interessen er stor når organisasjoner som Oikos-Økologisk Norge, som har tatt initiativ til å etablere nettverk av «biomangfoldbønder», arrangerer kurs og seminarer om såfrø.

COBRA

COBRA-prosjektet (Coordinating Organic plant BReeding Activities – for diversity) omfattet 42 samarbeidspartnere fra til sammen 18 land. Målet var å kombinere det beste fra tradisjonell planteforedling med en bevisst satsing på stor genetisk variasjon i foredlingsarbeidet, i kornvekster som hvete og bygg, og kjernebelgvekster som erter og bønner. Fra norsk side har det vært deltakelse fra Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) og Bioforsk Økologisk, nå Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), og Oikos - Økologisk Norge. Oppgavene våre har vært å undersøke røttene til kornplanter, og hvordan lovverket påvirker arbeidet med genetisk mangfold.

Farmers’ rights

Farmers’ rights (http://www.farmersrights.org/) er et nettsted for alle som er opptatt av plantemangfold og genetiske ressurser. Kapitalsterke internasjonale selskap fremmer sine interesser, for eksempel ved å søke patentrettigheter. Det er behov for en motvekt som kan fremme bondens interesser. Fra norsk side støtter Landbruks- og matdepartementet opp om dette arbeidet, blant annet gjennom det internasjonale frøhvelvet på Svalbard og ved å sikre at norsk lovverk ivaretar bondens rett til å bruke eget såfrø.