I dag kjørte kvinnene sin utfor i Sotsji - kanskje den mest utfordrende øvelsen under et vinter-OL, også for arrangørene. Utfordringene har endret seg en del siden OL i Oslo i 1952. Ingen vurderer i dag hvorvidt anlegget trenger heis, for eksempel.

Av Gaute Slåen Heyerdahl

Da Oslo arrangerte vinter-OL i 1952 stod valget mellom Norefjell og Rjukan. Rjukan skulle opprinnelig arrangere VM-øvelsene i alpine grener i 1940, men de ble avlyst på grunn av verdenskrigen. Løypa skulle gå fra Gaustatoppen og ned i Vestfjorddalen, med en høydeforskjell på spektakulære 1600 meter (til sammenligning er høydeforskjellen i der Streif-løypa i Kitzbühel 860 meter). Denne løypa har dessverre (for oss TV-seere) aldri blitt realisert.

Valget falt på Norefjell. Aftenposten fortalte at «Norefjell skal bli et ski- og turistsentrum», og åpne et nytt område for oslobefolkningen, et område som tidligere har vært vanskelig tilgjengelig selv for «uvørne» bilister sommerstid. Utbyggingen av området skulle gjøre det mulig å avvikle utfor slik det anstår seg en skinasjon som Norge.

I organisasjonskomiteens forslag manglet en ting vi i dag tar som en selvfølge i skianlegg: skiheis. Utøverne skulle kjøres opp til toppen med bil. Norske skiledere har bestandig hatt bestemte oppfatninger om hvordan skiidretten skal utøves, og møtt alle nyvinninger med skepsis. Alpint: nei. Kvinnelangrenn: nei. Stafett: nei. Skihopp over 100 meter: nei. Plastski: nei. V-stil: nei. Fristil: nei. Fellesstart: nei.

Kombinert krevde allsidige ferdigheter, og var definisjonen på korrekt (les: norsk) skiløping. Spesialisering var bannlyst. Alpin skiløping begynte som en turistsport for overklassen i eksklusive alpelandsbyer, og da den utviklet seg til konkurranseidrett ble den raskt spesialisert. Derfor var Norges Skiforbund svært skeptiske til alpint.

Besøkende i «alpelandsbyen» Norefjell fikk vær så god lære seg å gå på ski på skikkelig (les: norske) vis: gå til toppen, for så å kjøre ned igjen. Det Internasjonale Skiforbundet (FIS) godkjente planene. Det bør tilføyes at både presidenten og generalsekretæren i FIS var nordmenn på dette tidspunktet.

Pressen ønsket vinterturisme slik den ble praktisert i Alpene. For å skape vinterturisme var man avhengig av å legge til rette for turistene, først og fremst gjennom skiheiser. Forskjellen mellom nordmenn og utlendinger var at «vi vil ha fred, men utlendinger vil ha adspredelse». Fordi nordmenn og andre nasjonaliteter hadde ulikt syn på aktivitet i fjellet og formålet med fjellturen, trengte Norefjell heis for at besøkende fra utlandet skulle komme tilbake. Turistnæringen og det norske alpinistmiljøet var enig.

Den endelige godkjenningen av OL-løypene falt etter Holmenkollrennene i Norefjell vinteren 1951. Oslo kommune, som betalte hele OL-festen, finansierte en relativ kostbar bilvei til toppen, i den tro at det ville hindre investering i en enda dyrere skiheis. Men finansrådmannen i Oslo sparte seg til fant da at han nektet å betale for brøyting i 1951. Transportordningen på ubrøytede veier i en uvanlig snørik vinter fungerte ikke. Biltransporten opp til start i Norefjell skapte «amper stemning» blant utøverne, og mellomeuropeerne truet «med å utebli fra olympiadens utfor/slalåm!», ifølge Dagbladet. Dermed fikk kommunen kravet om en enda dyrere skiheis i retur.

Organisasjonskomiteen ble tvunget til å starte utredningen av en skiheis, og det ble et kappløp med tiden for å fullføre heisen før OL. Vanskelige leveringsforhold av selv de enkleste byggevarer i etterkrigsårene, kombinert med anstrengt kommuneøkonomi, gjorde arbeidet vanskeligere. For å unngå at anlegget ble sett som en luksusinvestering, som bare skulle «henge der uten overhodet å bli benyttet annet enn til de store renn om vinteren», måtte start- og stoppested ligge der hvor turistene bodde, og aller helst benyttes både sommer og vinter. Det krevde større investeringer enn det som var nødvendig for avviklingen av OL-konkurransene. Mangel på elektrisk kraft i området gjorde at det «under ingen omstendighet kan regnes med strøm til drift av et slikt anlegg utover enkelte korte perioder», ifølge Televerket. Uten garantier for leveranser av elektrisk kraft ble et dieselaggregat en nødvendig tilleggsinvestering. Usikkerheten knyttet til framtidig drift av et heisanlegg bidro ikke til økt bevilgningslyst fra Oslo kommune, men kravene fra FIS var ikke mulig å komme unna (nå var presidenten fra Sveits).

Fordi skiheisen endte om med et hastverksprosjekt gikk flere prosesser samtidig, slik at politiske beslutningsprosesser, anbud, material- og maskinbestillinger gikk fram og tilbake. Den viktigste utfordringen sprang ut fra at man ikke hadde klarert skiheisen med grunneierne før vedtakene ble fattet. Det førte til lang og amper forhandlingsrunde der heistraseen ble flyttet hit og dit. Organisasjonskomiteen måtte til slutt gå til sak mot en av grunneierne for å få ekspropriert grunn, men denne prosessen ble startet så sent at man ikke ville blitt ferdig med rettsprosessen før lekene. Det fikk ringvirkninger for telekommunikasjonshuset. Det stod klart, men da den fornærmede grunneieren nektet OL-arrangørene å krysse hans eiendom var det ubrukelig. Organisasjonskomiteen ble nødt til å bøye seg for samtlige krav fra grunneieren, med relativt stive betingelser, for å redde OL-utforen.

Skiheisen stod ferdig 20. januar 1952. Da hadde anleggsarbeidet i Norefjell blitt omtrent 200 prosent dyrere enn budsjettert, på grunn av en skiheis man trodde det ikke var behov for og en vei det viste seg å ikke være behov for likevel.

Men problemene stanset ikke der. Tre dager før åpningsrennet 14. februar skrev Dagbladet at det var helt utrolig at det skulle arrangeres OL-renn i Norefjell. Lite snø gjorde at løypa stort sett bestod av is, og var «glatt som et stuebord», med stubber, stein og kvist som stakk opp overalt. Forsvaret ble beordret ut for å redde utforrennet. Flere bekker i området ble demmet opp og tilfrosne tjern ble hugget opp, før det ble lagt flere kilometer med vannslanger og rør for å pumpe vannet til løypene med transportable motorpumper. De mest risikofylte partiene av løypa ble dekket med halmmatter, som ble iset fast. Mindre stubber og stein ble sprøytet med vann, og isen dannet, ifølge rapportene, et fint underlag. For å dekke til isen ble mannskapene sendt ut i skogen på leting etter snø. Det ble bygget renner av bølgeblikkplater for å føre snøen inn i løypene. Der ble snøen spredt utover og tråkket til. I de skogkledde områdene av løypa skapte mannskapene raskt akseptable forhold, men i partiene som lå ovenfor tregrensen, blåste sterk vind bort snøen to ganger, før snøen ble liggende etter tredje forsøk.

Norefjellområdet var ikke en komplett alpelandsby etter lekene. Det var mer alvorlig at arbeidet med heisanlegget ble forsert på grunn av lekene, med store konsekvenser for sikkerheten. Noen uker etter lekene ramlet kabelen i heisen av trekket, og en kvinne mistet beinet ved ankelen. Da hadde heisen allerede gått av gjengene flere ganger. At alpinløypene krysset langrennsløypene var det ingen som så noen grunn til å bekymre seg over i 1952.