Sprintløypa i Sotsji er tilpasset små, lette utøvere. Jeg ser dette som et signal om at FIS ønsker mindre mangfold i langrenn.

Av Jostein Hallén

Thomas Losnegard skrev i en blogg i går at både lengden på sprintløypa og de lange motbakkene i Sotsji vil favorisere distanseløpere fremfor sprintere. Det gjør at typiske distanseløpere som Marcus Hellner kan vinne sprinten i Sotsji i dag. Thomas vet hva han snakker om. Han har gjennom de siste årene mer regelmessig enn noen andre testet mange av de beste sprinterne og distanseløperne våre og sett hvilke kapasiteter som skal til for å prestere ved ulike distanser.

Thomas har funnet at typiske sprintere er tyngre enn typiske distanseløpere. Forskjellen i vekt er i snitt rundt 15 prosent hos løperne han har testet, flere av dem deltakere i Sotsji. For å kompensere for den økte tyngden har de også et høyere maksimalt oksygenopptak, typisk 10 prosent. Det betyr at de raskere kan forbrenne fett og sukker som gir mer energi til å gå raskt på ski. Dette er en fordel i lett terreng, spesielt flatt og nedover.

Blir det bratt oppover er det mindre fordel, fordi det koster mer å forflytte den større kroppsmassen oppover. Da er det viktigere å ha et høyt oksygenopptak i forhold til kroppsvekt. Distanseløpere er lettere og har derfor et forholdsmessig høyere oksygenopptak.

Sprintere har heldigvis et våpen til. De har høyere kapasitet til å produsere energi uten oksygen, såkalt anaerob kapasitet. Denne kapasiteten kan sammenlignes med et oppladbart batteri og kan brukes i motbakker. Og praktisk nok, i nedoverbakkene kan batteriet delvis lades opp igjen og bli klart til å brukes i neste motbakke. Men selv om sprinterne har ekstra stort oppladbart batteri, er det ikke større enn at det bare rekker til korte bakker. Er bakkene for lange tømmes denne kapasiteten før de når toppen, og farten blir bestemt av «strømmen de får tilført via ladekabelen», altså tilførselen av oksygen via lungene. Og da bør man ha størst mulig oksygenopptak per kilo kroppsvekt, slik distanseløpere har.

Vekt som fordel og ulempe

I de fleste idretter bestemmes prestasjonen av en balanse mellom ulike egenskaper. I kondisjonsidretter som langrenn, roing, løping og sykling, spiller blant annet kroppsvekt en rolle. I langdistanseløping er kroppsvekt så vesentlig at det på høyt nivå kun finnes svært lette utøvere. Kroppsvekten skal ikke bare bæres, men den hopper bortover med hvert steg, og da koster ekstra kilo mye. Dette mer eller mindre utelukker høye utøvere som naturlig nok er tyngre. I roing er det motsatt. Kroppsvekten bæres av båten og flytter seg vannrett. Å være tung har liten negativ effekt, men derimot en meget avgjørende positiv effekt. En stor kropp kan omsette mer energi, både ved hjelp av oksygen og anaerobt. Større energiomsetning betyr større motor og større fart. I sykkel er det mer komplisert, siden man både sykler flatt, oppover og nedover. På samme måte som i roing er det er fordel å være stor i flatt terreng. Derimot har store utøvere ingen sjanse i lange oppoverbakker.

Langrenn ligner litt på sykkel i så måte, men er mer variert og gir dermed større variasjon i hvilke utøvere som kan hevde seg. Men en villet utvikling med stadig tøffere løyper gjør at det i distanselangrenn blir stadig vanskeligere for store, høye utøvere. Det betyr at noen typer utøvere blir utelukket bare på grunn av kroppshøyde og bygning. Det er synd. Men sprint i langrenn har vært en redning. Ikke bare er løypene kortere totalt sett, men motbakkene er også kortere. Store, gode utøvere med gode skiferdigheter og stor kapasitet kan dermed konkurrere mot de mindre, lettere løperne.

Om sprintløypa i Sotsji er et signal om at FIS vil ha hardere sprintløyper tilpassa små lette utøvere, er det samtidig et signal om at de ønsker en ensporet type løpere i langrenn. De vil favorisere de små, lette utøverne som i distanselangrenn, og de vil kvitte seg med de større løperne. Dette tror jeg mange er i mot. Holder man varigheten på sprintlangrenn under 3 minutter, vil de litt større utøverne kunne konkurrere med de mindre.

Vi får en større variasjon i langrennssporten og flere gis mulighet til å konkurrere i vår nasjonalidrett. Dessuten vil det gi mindre press på kroppsvekt. Den fordelen bør langrennssporten ta vare på.