Av Jannicke Høyem, Ivar Mytting og Philippa Marie Lynch

Fredag formiddag tikket det inn en tekstmelding hos en kamerat:

”Smøremelding for helgas renn: Lørdag er det meldt lett snøvær og 8 -9 minusgrader. Sålen i Holmenkollen består hovedsakelig av kunstsnø, så vi må smøre deretter.

Glid: Swix LF6 eller blå glider fra andre produsenter.

Feste: Base; syltynn film med Swix KB20 (klistersprayen). Grønn Toko/V30 brennes inn deretter. Bygg med Rode superekstra. Topplag V45 Swix eller Rode VO.

Hilsen smøreteamet. ”

Meldingen fremkalte latter rundt lunsjbordet. Vår kamerats 11-åringe sønn, Marius, skal gå sitt andre skirenn i en nyss påbegynt langrennkarriere. Distansen er 2 km.

Rekruttering eller frafall

Tekstmeldingen utløser umiddelbart et dilemma. Den slags skismøring er ikke å oppdrive i den relativt anstendige smøringsbeholdningen til familien. Og til tross for at far har anselig fartstid på ski gjennom et 40-årig liv i fjell, skog og mark er det store utfordringer i dekoding av smøringsresepten. En ting er å ha tilgang på ingrediensene, noe annet er å få lagt det under skia på rett måte. Med utsikter til at månedens husholdningsbudsjett sprekker, haster opphavet til sportsbutikken og stiller seg i køen med andre foresatte i samme ærend.  Valget står mellom å gå til innkjøp av tilbehøret for en drøy tusenlapp, eller å levere inn skia til profesjonell prepping til nesten samme pris. Og tenk hvis yngstejenta også vil slå inn på Bjørgen- sporet? Dette kan bli dyrt …

Er egen erfaring med å kjenne snøen gjennom skia ikke noe verd mot moderne smøretips? Foto: Wikimedia Commons

Vår kamerat rekker å tenke mye mens han venter i butikken. Er hans egne kunnskaper utdatert? Har han grunn til å være en smule fornærmet, ettersom podens smøreteam ikke har tiltro til farens kunnskaper, og hans evne til å formidle disse til sin egen sønn?

Skismøring har vært en del av det klisteret som har bundet generasjonene sammen. Barn har gradvis tatt over kunnskap og lært av foreldre og venner – gjennom å være sammen, i det faglitteraturen kaller et praksisfellesskap. Vi har delt erfaringer på ski, under varierende snø- og føreforhold. Gradvis har vi tilegnet oss kunnskaper gjennom utprøving av nye varianter og blandinger, basert på våre fornemmelser for snø. Kanskje gir smøreteamets råd feste på snøen, samtidig som festet mellom generasjonene glipper?

Fornemmelsen av snøen gjennom skia

Kameraten vår har også gått skirenn i sin barndom, med sin mor og far som støtteapparat. Han har lært å smøre skia gjennom mange søndagsturer og kvelder i lysløpa sammen med skiglade foreldre. Han har gjort sine dyrekjøpte erfaringer med kladdeføre, trå ski, bakglatt nysnøføre og vårskiturenes klisterklin. Med selvsmurte ski har han ervervet kunnskaper om sammenhengene mellom snø, temperatur og smøring. Alle timene med ski på beina og snø under skia har gjort skiene til en forlenget del av kroppen, slik at han opplever snøen gjennom plankene på beina. Han har gjort kunnskapen til sin egen, og nyter følelsen av å vite hva han har lagt under skia – og selv å måtte ta konsekvensene av det. Konsekvensene kjennes i egen kropp og egne muskler.

Konsekvensene av smøring opplever også Norges egne langrennsløpere i Sotsji. Men de må skylde på folket i smøretraileren dersom skiene ikke står til forventningene. Har dagens skiløpere mistet fornemmelsen for snøen? Er de, gjennom smøretrailer, skitestere og voldsomme støtteapparat blitt fremmedgjort for det kalde elementet de lever og ånder for?

Hvor godt kan en lære fra eksperter?

Forskning på kunnskapstilegnelse viser at nybegynnere blir mer kompetente og trygge når de har mulighet for å prøve ting i praksis og til å reflektere over denne praksisen. Nybegynnere utvikler seg til eksperter i praksis-fellesskap og over tid.

Hvordan bidrar da en tekstmelding fra en ekspert til å utvikle de unges kunnskaper? I dette tilfellet blir smøringen de foresattes ansvar. Dersom de ønsker å utvikle barnets kunnskaper om smøring av ski gjennom prøving og feiling i praksis, er det de selv som må stå for dette.

Det finnes et helt annet ski-liv

Det er lett å glemme at det finnes et annet ski-liv enn det som handler om å komme først i mål. Foto: Wikimedia Commons

”Alt går jo så fort i våre dager”, skrev Odd Børresen, og fortalte om hvordan femtikilometerløperne i tidligere tider tok seg tid til å stanse og nyte skogen. På matstasjonen satte seg de ned med «..et ullteppe om skuldrene, fikk servert havresuppe av de kjekke pikene i Heming skiforening». Kanskje rakk de til og med å bli forlovet før de ruslet videre gjennom skogen. Børresens skiløper fikk nok ingen tekstmelding fra smøreteamet to dager før start.

Det er fort gjort å glemme at det også eksisterer et helt annet ski-liv. På turer i skog eller fjell, der hensikten ikke først og fremst er å vinne over de andre. Opplevelsen er ikke er avhengig av hvor du havner på resultatlista. Turen tar så lang tid som den tar.  Opplevelsen av snøens hvithet i kontrast til vårblå himmel gir gledefølelse. Snøen faller stille og brer sitt teppe ut for den som vil søke skogens ro eller viddas uendelighet.

Gjennom friluftslivet vinterstid utvikles fornemmelsen for snø. En blir fortrolig med vær, ski og smøring, og med kroppens relasjon til disse elementene. I friluftslivet forvalter en selv kunnskapen som trengs for å ha gode opplevelser på et par godt nok smurte ski.  Sporet blir til der du går. Du har tid til å samle inntrykk. Lytte til stillheten. Kjenne på lukten av snø. Stikke ut tunga og smake på snøkrystallene som daler. Du er sansende til stede i ditt eget liv. Du utvikler fornemmelsen for snø. Den fornemmelsen som generasjoner av nordmenn har ervervet i direkte omgang med naturen, og som er arven vi bærer med oss i sekken sammen med kvikklunsj og appelsin.

Fremmedgjøring fra fornemmelser for snø

Dersom alle vennene til 11-åringen Marius har ski smurt av eksperter, hvordan vil gutten reagere på farens boks med Blå Ekstra som har ligget i boden et tiår? Uansett om den toppes med livslang erfaring med selvsmurte ski og betraktninger om kroppslige fornemmelser for snøen? Vil skiene bli fryktelig mye dårligere?

Hvis de blir det – vil dårlige ski i guttens andre skirenn sette en brå stopper for langrennkarrieren? Kanskje bør faren sette egen stolthet til side og la nåtidens rasjonale for smøring av langrennski gjøre seg gjeldende. Eller skal han prioritere å smøre relasjonen mellom generasjonene, involvere sønnen i praksisfellesskapet og gi feste i relasjonen mellom gutten og snøen?

Mens disse ordene skrives, hører vi lyden av OL-sendingene fra Sotsji på tv. Egne opplevelser med snø sitter i kroppene våre og gir oss et grunnlag for å forstå hvordan det føles for andre å fyke gjennom langrennsløypene. Det beriker opplevelsen vår av å være OL-tilskuere. Vi ønsker selvsagt at Bjørgen & co skal ha de beste skiene og suse først i mål. Men når alt handler om smøring, rilling og prepping har det vel tatt fullstendig av? En ting er at toppidrettsutøvernes ekspertsystemer i smøretraileren kan synes å ha mistet fornemmelsen for snøen oppi alle sine beregninger, men hva med utøverne selv? Kanskje det er på tide å ta fornemmelsene for snø tilbake.