Gjør all aktivismen vi har sett i forbindelse med OL noe for Russland, eller er det bare en gylden mulighet for menneskerettighetsorganisasjonene til å promotere seg selv?

Av Anders Hasselgård og Andreas Selliaas

Foran lekene i Sotsji har vi sett et voldsomt engasjement fra menneskerettighetsorganisasjoner og aktivister som ønsker å rette søkelyset mot Russlands brudd på menneskerettigheter og megalomanien som omgir Putins OL i Nord-Kaukasus. Vi så tilsvarende i forkant av OL i Beijing for seks år siden. Spørsmålet er om all aktivismen vi har sett i forbindelse med OL i Beijing i 2008 og OL i Sotsji i 2014 bare er menneskerettighetsorganisasjoners gylne mulighet til å promotere seg selv uten at situasjonen i Kina og Russland blir noe bedre.

Vi har studert norske menneskerettighetsorganisasjoners engasjement i forbindelse med OL i Beijing i 2008. I 2009 intervjuet vi åtte organisasjoner som engasjerte seg i lekene i Kina (Amnesty International Norge, Den norske Burmakomiteen, Den norske Helsingforskomiteen, Nettverk for Menneskerettigheter i Kina, Norsk Journalistlag, Norske Pen, Den norske Tibetkomiteen, Raftostiftelsen). Fire av organisasjonene intervjuet vi igjen i 2013 (fordi disse i første intervjurunde sa at OL også kom til å være en framtidig arena for menneskerettighetsarbeid, de andre sa at dette bare var aktuelt hvis store idrettsarrangementer skulle arrangeres i Kina). Studien gir noen interessante funn som vi mener bør diskuteres, særlig om organisasjonenes bruk av OL som arena for aktivisme.

Studien tar utgangspunkt i organisasjonenes egen vurdering av sitt arbeid med lekene i Beijing. Vi har ikke studert kinesisk politikk eller gransket utviklingen av menneskerettigheter i Kina. Vi har simpelthen tatt organisasjonene på ordet. Organisasjonene fikk mange spørsmål, men det er særlig fire unisone svar som vi ønsker å ta opp her og som framover bør være et godt utgangspunkt for debatt om OL som arena for menneskerettighetsarbeid. For det første mente alle organisasjonene at OL i Beijing var en gylden mulighet til å sette søkelyset på menneskerettighetssituasjonen i Kina, og dermed få til en endring på kort og lang sikt. For det andre mente alle organisasjonene at aksjonene de satt i gang var vellykket – blant annet fordi de fikk flere medlemmer og gjorde nordmenn oppmerksomme på situasjonen i Kina. For det tredje mente alle organisasjonene at menneskerettighetssituasjonen ble verre PÅ GRUNN AV OL. For det fjerde mente alle at de ville aksjonere i forbindelse med framtidige leker (for tre organisasjoner kun hvis det kunne relateres til Kina). Dette var svar vi fikk både i 2009 og i 2013.

Disse svarene får oss til å spørre – hvordan forstår menneskerettighetsorganisasjoner suksess i sitt arbeid med OL? Vi vet at alle som driver menneskerettighetsarbeid tar mange risikovurderinger og særlig på to områder: 1) de må vurdere ofre på kort sikt for å oppnå noe på lang sikt; og 2) de må vurdere enkeltskjebner i kampens hete opp mot kollektivets gevinst på et senere tidspunkt. Hva er kort og lang sikt i tilfellet Kina? Metodologisk er det vanskelig å skille effekten av OL fra andre forhold, men det er ingen tvil om at det går et veiskille ved lekene i Beijing. Flere år etter mener fortsatt organisasjonene vi har snakket med at menneskerettighetssituasjonen har gått fra vondt til verre, mye takket være OL. Var kampanjene mislykket, allikevel? Satt de bare igjen med medlemsvekst og enkle PR-poeng?

Aksjonsformene for politiske protester har endret seg siden det moderne OL kom i gang i 1896 og fram til i dag. Før andre verdenskrig protesterte deltagere mot mange forskjellige forhold men ikke nødvendigvis mot vertslandet. Under den kalde krigen var det mange boikottaksjoner rettet mot vertslandet, men også på grunn av hendelser i internasjonal politikk. Etter den kalde krigen har man ikke hatt boikottaksjoner i det hele tatt. Aldri før har det deltatt så mange nasjoner i sommer- og vinter-OL. Og aldri har flere menneskerettighetsorganisasjoner søkt oppmerksomhet for seg og sin sak under lekene. Det massive internasjonale presset mot vertslandet Kina førte til massive motreaksjoner fra kinesiske myndigheter – det vi har kalt det olympiske stressyndrom – og dermed dårligere kår for menneskerettigheter i landet. Hva om det samme skjer i Russland? Er det verdt det?

Les artikkelen som dette innlegget bygger på

Innlegget ble publisert i Vårt Land 7. februar