I forkant av vinter-OL i Sotsji har verden rettet et kritisk søkelys mot Russland. I 1952 var det Oslo som ble gjenstand for sovjetisk granskning.

Av Gaute Slåen Heyerdahl

Sovjetunionen debuterte i sommerlekene i Helsinki, 1952. Dermed fikk OL en helt ny politisk dimensjon, der de to supermaktene USA og Sovjet, og deres allierte, konkurrerte om å vinne flest medaljer, og dermed demonstrere hvilket politisk system som var best.

Det var lenge uvisst hvorvidt Sovjetunionen ville delta i Oslo. De hadde full anledning til det, men valgte til slutt å ikke delta. Konstantin Andrianov, sovjets IOC-representant, forklarte til norske aviser at de hadde hatt for dårlig tid til forberedelser, og en dårlig vinter gjorde at de ikke fikk trent før i januar. Den allment aksepterte oppfatningen er at Sovjet enda ikke anså seg klare til å dominere sportslig. Da hadde politbyrået fastslått at målsettingen var sovjetisk verdensherredømme også i idrett.

En populær vandrehistorie skal ha det til at den sovjetiske skøytelegenden Jevjenij Grisjin ble kalt inn til Stalin. Der ble han spurt om de sovjetiske skøyteløperne kunne garantere å slå denne Andersen («Hjallis»). Da Grisjin ikke kunne garantere det holdt Sovjetunionen seg hjemme.

Selv om Sovjetunionen ikke deltok i Oslo var ikke Oslo-lekene fritt for påvirkning av den kalde krigen. De nye kommunistiske regimene i Sentral- og Øst-Europa ble representert av Ungarn, Bulgaria, Romania, Polen, Tsjekkoslovakia, og Jugoslavia. Sovjetunionen sendte 14 observatører. En rapport til det amerikanske utenriksdepartementet, utarbeidet av USAs ambassade i Oslo, beskriver den østeuropeiske deltagelsen og pressedekningen bak jernteppet. Denne rapporten er et godt eksempel på den nye politiske retorikken som var i ferd med å sive inn i omtalen av OL – på begge sider av jernteppet.

Rapporten meldte at det ikke var offisielle eller private fordommer fra norsk side mot deltagere fra kommuniststatene, til tross for «det utilslørte mishag nordmenn nørte til det politiske systemet i disse statene». De sovjetiske representantene hadde, ifølge den amerikanske rapporten, oppført seg eksemplarisk under lekene, og gjort det klart at de ønsket tettere idrettssamkvem med Norge og den olympiske bevegelse, hvis viktigste formål var å fremme fred og bringe mennesker nærmere hverandre. Etter lekene var ikke sovjetisk presse like imponert, og ga et litt annen versjon av Oslo-OL enn den vi kjenner.

Sovjets versjon: kremmere og quislinger

Moskvapressen hadde fordømt OL som et rent forretningsforetagende, og kritisert de høye billettprisene i Oslo. Handelsstanden i Oslo ble beskyldt for å dumpe uønskede varer ved å klistre OL-symboler på dem (det skal vi ikke se bort fra at kan ha skjedd). Barna fikk fri fra skolen for å selge overprisede suvenirer. I tillegg ble flere familier kastet ut av sine hjem for å rydde plass til olympiske «dollar»-gjester.

Mest oppsiktsvekkende var beskyldningene i avisen Izvestija, som konstaterte at quislingene var tilbake ved makten, og henviste til applausen Bislett-publikumet ga den vesttyske troppen under åpningsseremonien. Avisen hadde rett i at den vesttyske troppen ble møtt med applaus, men på vestlig side ble det oppfattet som et uttrykk for tilgivelse. IOC-president Sigfried Edström utropte det norske publikum som OLs største vinner på bakgrunn av denne hendelsen.

En lang rekke utøvere og ledere fra østblokken uttalte seg i varme ordelag om Norge til den kommunistiske avisen Friheten. Disse utsagnene stod ofte i skarp kontrast til omtalen av Norge i hjemlandets aviser. Noen av historiene var så overdrevne at de fremstår relativt komisk i 2014. En tsjekkisk radiokommentator brukte sendingene til å fortelle om hundrevis av lurvete barn som vandret rundt i gatene, og en flyktningleir for eksiltsjekkere utenfor Bergen. Der ble fascister og krigskollaboratører, som ikke lenger var ekte tsjekkere, trent i offensiv krigføring mot «fredens hjemland» (dvs. de kommunistiske statene). De som greide å flykte fra leiren gikk 600 km til Oslo for å tigge i gatene.

Den polske troppen ble populær i Norge, etter flere musikalske opptredener fra utøverne. Polsk presse dekket lekene på en overveldende positiv måte, bortsett fra omtalen av de usiviliserte og brutale ishockeyspillerne fra USA. Det reflekterte amerikansk kultur. Hvite slavehandlere ble også beskyldt for å sendte jenter for å distrahere den polske ishockeytroppen (uten at jeg kjenner til protester fra ishockeyspillerne).

Den norske legasjonen i Tsjekkoslovakia oppsummerte pressedekningen av Oslo-lekene fra tsjekkisk ståsted i en fem siders rapport. Rapporten konkluderte at tsjekkisk presse allerede før lekene hadde bestemt seg for å utnytte lekene til antivestlig propaganda, og skape inntrykk av et «Marshallisert» Norge, styrt av «Wall Streets nikkedukker». De idrettsrelaterte artiklene var positive, med spesielt fordelaktig omtale av det norske publikum – før publikumet i en annen artikkel plutselig ble representanter for en overklasse som fortrengte arbeiderklassepublikumet.

Når publikum bestod av arbeiderklassen var det i forbindelse med de amerikanske og kanadiske ishockeylagene, som demonstrerte deres brutale kultur overfor en forskrekket norsk arbeiderklasse. Utsagn om at 75 prosent av filmene på norske kinoer var amerikanske var like vanskelig å motsi i 1952 som i dag. Den tsjekkiske pressedekningen avslørte også hvordan utbedring av infrastruktur kan tolkes på flere måter. Det er vanligvis honnørord og et viktig argument for å søke om store idrettsarrangement, men her var utbedringene av flyplasser i forbindelse med OL omtalt som fordekt forberedelse til aggressiv krigføring.

Den amerikanske ambassaden konstaterte skuffet at ingen østeuropeiske deltagere hoppet av under lekene. Det samme gjorde Morgenbladet.

Arkivkilder:

«Iron curtain, Yugoslav and German participation in Olympic winter games». Foreign Service Despatch, Embassy’s dispatch 918, March 21, 1952. SDDF, 800.4531/4-752, National Archives and Records Administration, College Park, Maryland.

«Norge i tsjekkisk presse (og tildels radio)». Den kongelige norske legasjon. Praha 12. mars 1952. Rolf Hofmo, boks 29, Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, Oslo.