Sotsji-OL og dopingen

I forkant av OL rapporterte mediene at en av tre tror at det finnes norske deltakere i Sotsji som har brukt eller bruker doping. Skepsisen til andre nasjoner var enda større. Etter mange dager med olympisk begeistring har dopingdebatten forstummet. Lar vi oss forføre? Burde vi egentlig tvile på prestasjonene?

Av Sigmund Loland

Svaret er ikke gitt uten videre. Det er ingen tvil om at det er treghet i antidopingsystemet. Det er heller ingen tvil om at noen utøvere slipper unna. Men slike utfordringer har antidoping til felles med mye annen regulerende virksomhet. Skattereglene gir mening selv om en del mennesker kommer unna med skattesnusk. Norsk politi oppklarer under fire av ti lovbrudd. Få mener at samfunnet går til grunne av den grunn.

Det synes om vi stiller vi strengere krav til idretten enn til andre samfunnsområder. Idretten skal være ren. Det har flere grunner. Toppidrett, og spesielt den olympiske idretten, har alltid vært knyttet til beundringsverdige prestasjoner og idealer om fair play. Renhetskravet har med idrettens egenart å gjøre. Skattesnyteren lever blant oss, og vi merker ikke bedraget uten videre. En dopet utøver snyter rene utøvere for plassering, prestisje og profitt. Florerer jukset, mister konkurransene mening. Konsekvensene er konkrete, kroppslige og direkte og derfor opprørende.

Likevel, og til tross for dopingskandaler: Min hypotese er at toppidretten er renere for juks og fanteri enn mange andre arenaer der stor prestisje og profitt står på spill. Mange utøvere har tydelige antidopingholdninger, og mange vurderer doping som risikabelt. Publikumsinteressen og medienes intense gjennomlysning øker risikoen. Juks i konkurranser, enten det er brutalitet på hockeyisen eller dytting i feltet i en langrennssprint, avsløres umiddelbart foran det store TV-publikummet. Avsløringene levner utøvere i skam.

Dopingjuks er selvfølgelig langt vanskeligere å avsløre. Men selv om dopere ikke tester positivt i første omgang, viser Lance Armstrong-affæren at ærlighet stort sett varer lengst også i idretten. Dopingprøver fra Sotsji kan hentes opp og analyseres i ti år framover. Dopede utøvere som presterer godt, kan slippe unna i dag og i morgen, men kan aldri føle seg helt trygge. Det er mer risikabelt å dope seg nå enn noensinne.

I begeistringen over olympiske prestasjoner skal vi beholde vår kritiske sans. Det vil alltid finnes enkeltutøvere som prøver snarveier. Noen nasjoner har mildt sagt frynsete dopinghistorier. Det internasjonale antidopingsystemet må forbedres. Men kritikken bør ikke uten videre undergrave vår tro på toppidretten. Vi kan glede oss over gode Sotsji-resultater med relativt godt samvittighet. Kanskje dagens toppidrett rett og slett er bedre enn sitt rykte?

Kommentaren er en bearbeiding av et innlegg på VG nett 5. Februar 2014.