Orangutango anmelder Jo Røisliens foredrag «Matematikk er medisin».

Det går en lang kar rundt på scenen med bustete stort hår og hoster:

- Jeg hadde håpet på en mer følelsladet start. 

På skjermen bak ham står ordene «Matematikk er medisin». Jo Røislien er han ruvende programlederen vi kjenner fra høstens tv-suksess på NRK, «Siffer». Et program om hardcore matematikk, servert på en fremragende måte, for å låne ordene Nils Christian Stenseth introduserte ham med på Vitenskaps-Akademiets formidlingsseminar på Litteraturhuset.

Og følelsesladet blir det. Røislien fortjener sin tittel som fremragende formidler: Han bruker historier, språklige bilder og analogier for å ta med tilhørerne på en rørende reise.

«Dette er dritlett, dette er musikk»

Jo begynner med sin egen historie om jobben hans som biostatistiker hos Norsk Luftambulanse, UiO og ved Sykehuset i Vestfold. Det var her han opplevde sine første matte-i-praksis-oppgaver. Den omhandlet slagpasienter, og han har selv opplevd slag i nær familie, forteller han oss.

- Slagpasienter på Sunnås må lære seg å gå på nytt. Og legene ville ha en måte for å måle utviklingen i gangladen, sier Jo og bruker hele kroppen til å vise hvordan man går.

- Og dette trengte de hjelp til av meg som matematiker.

Jo viser grafene han fikk av legene som utgangspunkt, venter litt, ser på publikum og utbryter:

- Da jeg så dette første gang tenkte jeg: Haha, dette er jo drittlett, dette er jo musikk! Så henvender han seg til publikum igjen og spør:

- Ser dere det ikke? Dette er akkurat som korte korte lydbølger. Drittlett.

Hele salen ler av sin egen uvitenhet.

«Matte er det motsatte av poesi»

Legene på Sunnås syntes ikke det var så lett de heller. Smarte folk som er trenet i andre felter har like vanskelig for å finne mønsteret som oss i salen. I mange tilfeller er det mye bedre med matematikere som skjønner bittelitt om helse enn med leger som skjønner bittelitt om matte.

Matematikerens styrke ligger i å kunne gjenkjenne mønstre, figurer, topografier, grafer – uavhengig av fagfelt. De kan se det samme motivet i en poplåt og en gå-graf, og gjøre masse med resultatet. Legene er ofte for opptatte av sine egne forventninger til å kunne finne de rene trendene. Det er nesten en fordel for Jo å ikke være lege.

- Poesi er å kunne si samme ting på flere måter, mens matte er å prøve å si ulike ting på samme måte, sier Jo.

Svangerskap som algoritmer

Neste historie ut er om gravide kvinner. Han viser oss en kaotisk graf med masse horisontale linjer som svinger rotete over skjermen. Salen leter nå etter mønsteret – slik han lærte oss ved forrige graf. Men nei! Han henvender seg til salen og peker på noen utvalgte jenter.

- Hver graviditet er ulik, sier han.  

- Jeg måtte ta ut tidsserier fra hver kvinne, og separere kvinnene fra hverandre. 

Selv om forskningsprosjektet viste seg ikke å bære frukter, gjorde fortellingen om prosjektet det. Å koble matte til kvinnehelse – og til menneskene i salen – er et av elementene som gjør Jo til en effektiv inspirator. Det er tydelig at han er ute for å fortelle en historie – ikke bare fakta.

Noe vi hørte på skolen

Noen fakta rekker han likevel å lære oss.

- Fourier. Hvem var Fourier? Det var han som først beskrev drivhuseffekten! roper Jo.  Når Fourier først er introdusert, møter vi ham flere ganger. Det var Fourier som fant ut både det ene og det andre, og når et av temaene dukker opp, utbryter Jo:

- Fourier! Fourier, ikke sant!

Fourier blir et bilde på hvordan matematikeren er en potet som kan brukes til alt. Samme mann og samme ideer brukes i ulike kontekster. Repetisjonen av Fouriers navn og mange ideer gjør at det fester seg, og man ser hvilken kraft som ligger i matematikkens enkle prinsipper – selv om man ikke ser spindelveven av nytte mens man går på skolen og bare ser tall.

Jo hvisker: «Sinus. Å, dette har jeg hørt om på videregående»

Jo sitt publikum

Det Jo gjør er å ta tak i akkurat det ikke-matematikere tenker når de ser grafer: «Dette vet jeg ingenting om.» En av utfordringen med det norske publikum i dag er at det er kult å si at man ikke kan noe om matte. Og at kunnskapen om hvor matte benyttes i hverdagen er svært lav.

 Vi har et vagt nostalgisk minne om mattetimene på skolen. Og det er dette han spiller på: Publikums uvitenhet og selvironi.

Selv er han fagperson, og kan tilsynelatende alt om matte. Det er en skummel balansegang mellom å opptre arrogant og belærende, men Jo får oss til å le av oss selv. Det er en fin følelse, og Jo har snudd det hele til «Jeg kan ingenting om matte, og det er helt latterlig.» Ikke minst får man følelsen av at man burde gjøre noe med det, og at det vil være interessant og gøy å gjøre det også.

Jo sin verden

Jo begynner ikke med å si noe om hvor han skal. Som publikummer aner man ingenting om hvor han vil med foredraget. Regel nummer en ved foredrag, som mange presentasjonsteknikk-kurs stresser, er å ha en agenda for foredraget, slik at publikum vet hvor du vil, vet hvor det hele skal ende opp, hva du kommer til å lære i dag. Jo snur helt opp ned på det. Med Jo aner man ingenting.

Og det funker. Jo har en evne til å få deg til å tenke: «Jeg vil vite hvor han skal med dette. Jeg vil vite det han vet, fordi han vet tydeligvis noe jeg ikke vet.»

Som publikummer vil man være med Jo inn i hans verden, og se verden på hans måte som matematiker. Og det er det som gjør at man sitter klistret. Det er dette som gjør at man glemmer verden rundt. Selv glemte vi å notere og fikk en gjenkjennelig gul bergensk melodi på hjernen: «Jo Røislien, ta meg med, til en verden som er langt av sted».

Den formidlende fagpersonen

Jo er et eksempel på hvor viktig det er å ha solid kunnskap om og kjærlighet for det man formidler.

- Matematikk er ikke sidestilt med annen kunnskap. Den er spesiell. Den er sann. Matematikk bruker seg selv til å bevise seg selv. Alle andre fag hviler på matematikk. Matematikk er ikke naturvitenskap, den er et verktøy som brukes i alt fra å løse problemstilliinger innen petrolumsindustri til medisin, påpeker Jo.

I paneldebatten før Jos foredrag diskuterte de hvor viktig det er at folk gjenkjenner vitenskap i sin egen hverdag. Jo gjør folk bevisste på hvordan vitenskap er nyttig i deres eget liv, og gir lyst til å vite mer. På den måten endrer man holdninger til kunnskap.

Jo går bort til dataen sin for å sjekke hvor mye tid han har igjen og utbryter:

- Ånei! Nå har jeg snakket for fort. Jeg skulle være ferdig halv. Nå er den tre på halv. Beklager at det ble så kort.

Følelser for matematikk

Den følelsesmessige investeringen han har i fortellingene sine skinner gjennom. Han lyser av iver etter å fortelle hvorfor tall er viktig for livet ditt. Og nettopp her ligger noe av nøkkelen til Jos formidlerevne. Han ser større linjer enn sitt eget forskningsfelt. Han er nerd nok til å la seg fascinere av detaljene, og sosial nok til å se samfunnsrelevansen.

Etter foredraget forteller han:

- En gang begynte jeg å grine av mitt eget foredrag. Det ble dritbra.