Til tross for stor interesse for akevitten som en særnorsk sprittradisjon, har det vært lite historieforskning om Mjøsregionens brenneritradisjoner. Uten en slik undersøking vil forståelsen av akevittens- og Mjøsregionens industrihistorie være ufullstendig.

Av Eivind Merok i Østlandsforskning

I beskrivelsen av norsk historie har fisker-bøndene, småbrukeren og bøndene som tok tjeneste i norsk utenriksfart fått sin fortjente plass. Vi bør også rydde plass til bonde-industrialistene. På Hedmarken og på Toten stod bøndene bak de første, vellykkede industribedriftene. Bonde-industrialistenes i Mjøsregionen spilte en hovedrolle i den første etableringsbølgen for norsk industri- og i brennevinproduksjonen.

Norge var et land som ble velstående før industrien fikk fotfeste. Eksportinntekter fra fiske, trelast og skipsfart dannet grunnlag for velstand gjennom 1800-tallet, og Stortinget førte en tollpolitikk som gjorde det krevende å etablere industribedrifter. Tidlig på 1840-tallet konkluderte  Finansdepartementet negativt om industriens muligheter i Norge: «vanskelighetene ved at concurrere med de udenlandske Fabrikker bevirker at denne Næringsvei aldri her i landet vil kunne drives vidt».

Det fantes unntak: I januar 1855 ble arbeidet med å etablere et industrielt brenneri ved gården Atlungstad i Stange påbegynt. Initiativtakerne kom fra de nærliggende gårdene og hadde reist betydelige beløp til brenneriets aksjekapital – og garantert for store lån i Kristianiabankene. Aksjekapitalen – 9375 specidaler – representerte et uhørt høyt beløp i samtiden, og vi må fram til 1880-årene for å finne tilsvarende kapitalkrevende investeringer i Norsk industri. Anlegget som ble reist på Atlungstad skulle lenge være et av de mest prangende industribyggene i Norge.

12 nye brennerier

Etableringen må forstås som del av en bredere industrialiseringsbølge i Mjøsregionen. I tiårene før og etter Atlungstad Brænderi starter virksomheten, etableres det i alt 12 nye industrielle brennerier på Hedemarken og på Toten. Spritbrenningen som tidligere hadde vært spredt over hele landet ble konsentrert om et lite antall større produksjonsbedrifter, og gikk fra å være gårdsproduksjon til å bli industriell virksomhet.

I denne overgangen får Mjøsregionen  sin dominerende posisjon i norsk brennerinæring. Vi vet svært lite om samarbeidet mellom de ulike brenneriene og forbindelseslinjene mellom miljøene som stod bak. Det er dokumentert at det fantes en lokal mekanisk industri som kunne bistå i installasjon og vedlikehold av maskineri, men trolig fantes det også lokal kompetanse i brennerifaget som kunne benyttes på tvers av brenneriene.

I Mjøsregionen vokser det uansett fram brennerier som blir dominerende i norsk brennerinæring. Ser en på produksjonsstatsikken fra 1890-årene, stod de største brenneriene i Mjøsregionen som som Sælid (Vang), Atlungstad (Stange), Holmen (Gjøvik) og Løiten for nær 35 prosent av den norske råspritproduksjonen. Samlet stod brenneriene på Hedemarken og Toten for over 80 prosent av den samlede norske spritproduksjonen.

Bonde-industrialistene

Hvem var de så, bonde-industrialistene? Et blikk på Atlungstad Brenneris tidlige historie tyder på at bøndene som stod bak industrireisingen må karakteriseres som ledende entreprenører i sin samtid.

Et eksempel finner vi ved gården Atlungstad Nordre som avga tomt til oppføringen av brenneriet.  Innehaveren av gården, Johan Nilsen Sande, ble i sin samtid omtalt som en ”sjelden dyktig gårdbruker” som markerte seg som en pioner i avlsarbeid og anvendelsen av systematisk vekselbruk. Ved siden av å bli kjent som en pioner i jordbruket, rakk Sande å oppføre et teglsteinsverk og delta i etableringen av Atlungstad.

I den øvrige kretsen rundt brenneriet fantes lignende personer. Et fellestrekk for bonde-industrialistene var at de hadde gjort karriere i landbruket og endt opp som innehavere av større gårdeiendommer. Ett annet fellestrekk var at samtlige markerte seg som foregangsfigurer i utviklingen av moderne produksjonsteknikk, og ofte var å finne i Sparebankenes direksjoner og i herredsstyrene.

Her ligger også en nøkkel til å forstå hvorfor bøndene i området kunne stille seg i spissen for industribrenneriene: Etter en lang oppgangsperiode i landbruket satt storbøndene i distriktet på kapital som kunne investeres i nye, dristige forretninger.

Potethøsten

Mjøsbrenneriene var slik blant de første, vellykkede industribedriftene som etableres i Norge. Tidligere har brenneriene blitt tolket som en forløper til samvirkeorganiseringen i landbruket. Brenneriene fortolkes slik som et virkemiddel for bøndene for å få avsetning for potethøsten som stod sentralt for jordbruket på innlandet.

Selv om denne tolkningen har noe ved seg, er det også flere trekk som peker utover denne rammen.  Brenneriene var storstilte industrireisinger, og fikk en produksjonskapasitet som gjorde at initiativtakernes egen potetproduksjon ikke strakk til. Brenneriene ble oppkjøpere av hele mjøsregionens potetproduksjon, og ikke kun et virkemiddel for å finne avsetting for egen avling.

Brenneriene var også i de fleste tilfellene organisert som aksjeselskap eller interessentskaper. De var ikke åpne samvirkeorganisasjoner for bønder flest: Inngangsbilletten for å delta i brenneriet svært kostbar.

For Atlungstads del innebar organiseringen som aksjeselskap også at et nye eiere kunne komme inn fra 1870-årene. Carl Gustav Wedel Jarlsberg overtok da gårdene på Atlungstad, og trådte inn i driften av brenneriet. Med han fulgte også andre ledende representanter for industri-borgerskapet i Kristiania inn på eiersiden. Med nye kapitaltilskudd i ryggen innledet Atlungstad Brenneri en ny offensiv fra 1880-årene og etablerte da egen videreforedling, markedsføring og merkevarebygging.

Etableringen av egne akevittmerkevarer ved Atlungstad var igjen del av et bredere utviklingsforløp: Fra 1870-årene står Mjøsbrenneriene i spissen for utviklingen av norske akevittmerkevarer, og på begge sider av Mjøsa ble det etablert kommersielle brohoder til hovedmarkedene i Norge og i utlandet.

Akevittens vugge

Det er slik grunn til å karakterisere Mjøsregionen som akevittens vugge: Brenneriene her stod i spissen for å kommersialisere akevitten som produkt i Norge, og brorparten av norsk råspritproduksjon hadde sitt opphav i regionen. Vi har i liten grad kjennskap til menneskene bak denne industrihistorien, ei heller grunnlaget for Mjøsregionens dominans i norsk brennerinæring.

I et nylig avsluttet forskningsprosjekt finansiert under Forskningsrådets VRI-programmets kompetansemegling har Atlungstad Brenneri fått gjennomført en forundersøkelse om sin historie. I dette prosjektet har det vært mulig å ta noen begynnende spadestikk i mjøsregionens brennerihistorie. Selv gjennom en kort forundersøkelse var det mulig å finne mange, uventede funn.

Atlungstad representerer likevel et unntak blant de historiske Mjøsbrenneriene. Brenneriet, som nylig feiret sitt 160 års jubileum, driver i dag et formidlingstilbud ved anlegget og forvalter et særegent verdifullt kulturminne. Blant de fleste av Mjøsregionens historiske brennerier finnes det ikke en slik organisasjon til å forvalte den historiske arven.

Kun et fåtall historiske brennerianlegg er bevart, og de fleste brennerienes historier er ennå ikke skrevet.