Er det likheter mellom Landbruksorganisasjonenes krav til årets jordbruksoppgjør og EU-kommisjonens foreslåtte endringer i EU-s felles landbrukspolitikk? Noen hovedpunkter og noen reaksjoner fra miljøhold.

Av Tor Arnesen, forsker i Østlandsforskning (Foto på forsiden: Windy Kester Moe)

26. april overleverte et samla landbruk kravet vårt til årets jordbruksoppgjør til staten. I snitt er kravet ment å gi en inntektsøkning på 25.300 kroner. «De små og mellomstore brukene er ryggraden i norsk landbruk, de står for en stor andel av matproduksjonen, bruker jorda over hele landet og skaper ringvirkninger ut over gårdsbruket. Dette mangfoldet må vi ivareta i framtidas landbruk» sa leder i Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes da han la frem kravet. Blant de grep landbruksorganisasjonene foreslår prioritert, og som forfordeler store bruk, er:

• Driftstilskudd for å opprettholde produksjon på marginale arealer.
• tilskudd for melkebruk med 15 til 30 kyr, som utgjør halvparten av de norske melkebrukene.
• Styrke husdyrtilskuddene i grasområdene.
• Styrke investeringsvirkemidlene på små og mellomstore bruk.
• Innføre et øvre tak på husdyrtilskudd og arealtilskudd
• Bruke mer penger på klimatiltak – men er også opptatt av at kutt i klimagassutslippene ikke må gå på bekostning av matproduksjonen (noe og flertallet i Stortinget er enig i; energi- og miljøkomiteen 27. april i år)

Så, foruten et klart inntektsmål, oppsummert; gjøre det lettere for små og mellomstore bruk, styrke beitenæring og sette et øvre tak for tilskudd (som vil ramme store bruk – hvor mye er avhengig av taket selvfølgelig) og klimatiltak (men ikke for mye?).

I morgen (4.mai) kommer statens tilbud.

Miljøkritikk

Kommentarer til årets jordbruksoppgjør har fokusert på inntektsmål og økonomi – og lite på miljø og klima. Et eksempel er Reidar Almås og Erika Palmer som spår 50 % sjanse for brudd i årets forhandlinger fordi «Regjeringa har sett seg i det gjerrige hjørnet» (Nationen 28.04 2018).

Det har så langt vært få reaksjoner fra norske miljøhold, NGO’er inklusive. Unntak er Natur og Ungdom som har stilt sine krav til årets forhandlinger mellom staten og bondeorganisasjonene – oppsummert i tre punkt: (1) Jordbruket må basere seg på bruk av norsk jord, (2) ungdom må slippes inn i jordbruket og (3) jordbruksoppgjøret må bli en åpnere prosess.

Imens, et helt annet sted: en prosess med CAP-revisjon i EU

Parallelt foregår i EU en revisjon av den felles landbrukspolitikken - Common Agricultural Policy (CAP). Beveger EU seg i annen retning enn den som er landbruksorganisasjonene i Norge flagger at de ønsker for norsk jordbruk? Nei, men EU går lengre i miljøpolitikken?

Et tidlig utkast fra EU-kommisjonen som behandler endringer EU’s landbrukspolitikk er lekket. Her er noen hovedpunkter i forslaget til ny lovgiving:

• Betydelige kutt i subsidier til store gårdsbruk. Forslaget er at det settes et maksimumstak på € 60 000 for det enkelte gårdsbruk. Skulle det gå gjennom er det et betydelig kutt i hva enkelte bruk i dag kan motta av subsidier – i dag er det ikke noe slikt tak, og enkelte mottar i dag subsidier mange ganger dette beløpet. Åpenbart er motivet kutt i de samlede subsidiene til landbruket, samtidig som maksimumstak gir en relativ prioritering til fordel for mindre og mellomstore bruk.
  • Dette likner på den norske strategien til landbruksorganisasjonene i årets landbruksoppgjør; forfordele de store og løfte de små.
• En ny leveransemodell: Forslaget trekker opp nye retningslinjer som skal gi det enkelte land en større innflytelse i landbrukspolitikken. Ideen synes å være at de enkelte land utformer og oversender sin politikk for hvordan de planlegger å distribuere landbrukssubsidier, og hvordan de foreslår å forenkle landbrukspolitikken, sammen med en forpliktelse til årlig å rapportere til kommisjonen på et sett gitt indikatorer.
  • Dette trekker også i samme retning som i Norge og som også her ytterligere forsterkes; dvs at landbrukspolitikken i ennå større grad må tilpasses lokale forhold; grasområdene trenger en annen politikk enn flatbygdene osv.
• Indikatorer: Kommisjonen foreslår ni indikatorer som skal inngå som grunnlag for de enkelte lands landbrukspolitikkutforming og rapportering til Kommisjonen. Blant de ni indikatorene er brukenes inntekter, klimaeffekter, landskapseffekter, rekruttering av yngre brukere.
• Miljø: Kommisjonen vil fjerne de såkalte «greening measures» (grønne tiltak) som i dag knytter finansiering til tre miljøpolitiske tiltak, og erstatte med et såkalt økoskjema («eco-scheme»). Et konstruksjon her er at gardsbruk som overoppfyller målsetninger vil bli belønnet med større overføringer, for på den måten å motivere til at miljøarbeidet skyter fart.  
  • Her tar EU et mer radikalt virkemiddelgrep enn hva som er tilfelle i Norge; EU vil «nudge» / dytte i retning overoppfyllelse, i Norge er det redsel for at for mye klimakrav kan svekke matproduksjonen.

Oppsummert:

EU sikter mot et øvre tak for tilskudd (betydelige kutt til store bruk), åpne for mer lokale tilpasninger til forutsetninger for produksjon (ny leveransemodell), og klimatiltak (som stimulerer til overoppfylling).

Miljøorganisasjoner I EU er ikke overbevist om at dette vil være en god nok reform av CAP; samtidig som de mener det er behov for en slik reform. «BirdLife Europe», for eksempel, påpeker at miljømyndighetene ikke er pålagt å kontrollere etterlevelse. Det nye økoskjemaet («eco-scheme») er ikke obligatorisk, slik de eksisterende grønne tiltak («green measures») er.

Ariel Brunner, som leder EU-politikkarbeidet i BirdLife International, sier at "Dette forslaget overfører milliarder til nasjonale landbruksministrene i håp om at de ville gjøre det rette, men med lite for å holde dem ansvarlige. Risikoen er at vi får et "subsidier gratis for alle" i stedet for en grønn reform». Marco Contiero i Greenpeace, har uttrykt enighet: "Den nye CAP-planen ignorerer risikoen som intensiv kjøtt- og meieriproduksjon utgjør både for miljø og folkehelse», og legger til:" CAP skal styre europeisk landbruk vekk fra klippekanten, men denne planen er ‘a brick on the accelerator’ ".

Tilbake til «oss og de»

Det er et ikke ubetydelig sammenfall av hovedtrender i jordbrukspolitikkdiskusjonen i EU og hos landbruksorganisasjonenes slik det kommer til uttrykk i kravene. Det gjelder skille mellom store bruk og «resten» til fordel for «resten», det gjelder «leveransemodeller» som i større grad enn i dag må basere seg på lokale forutsetninger for å drive jordbruksproduksjon, samtidig som det må foreligge en sentral rapportering som grunnlag for politikkutforming (indikatorsettet). På miljøsiden har EU-prosessen en klarere avtrykk enn hva som så langt har kommet til uttrykk i årets jordbruksoppgjørprosess.

Kanskje en ide å hente inspirasjon fra EU-trenden her til «oss»?