Del 1: Idrettens opprinnelige religiøse forankring

(Foto på forsiden: Wikimedia Commons, med lisenser CC BY-SA 3.0, CC BY-SA 2.5, CC BY-SA 2.0, CC BY-SA 1.0)

Med kronikken «Religiøse fotballsupportere?», er startskuddet gått for en serie med mindre tekster som jeg kommer til å publisere annen hver uke fremover på min blogg på forskning.no. Dette er refleksjoner omkring forholdet idrett og religion, og som bygger på min bok Med Gud på banen. Idrett og religion. Et flerdimensjonalt perspektiv (2015).

Første pamfletten i serien omhandler idrettshistorien der vi skal se at idretten opprinnelig utgjorde en del av en religiøs, kulturell praksis, og slik inngikk i et overordnet metafysisk univers.

Idrettens opprinnelige religiøse forankring

Thor Gotaas har skrevet en interessant bok om løpingens historie. Her viser han til de gamle sivilisasjonene i Europa, Afrika, Amerika, India og Kina, som hadde spesialtrente løpere som fungerte som budbringere, datidens postvesen. For eksempel i Sumer skal et slikt løpervesen ha representert verdens eldste byråkrati. Her nevnes kong Shulgi som under soltakkefesten, kledd i en hellig uniform, løp fra Nippur til Ur og tilbake, 32 mil. Underveis i løpet skal han ha ofret til byens beskyttelsesguder som folkets stedfortreder overfor gudene. Dette ble gjort for å blidgjøre gudene som skulle sikre gode avlinger. I denne eldgamle sivilisasjonen drev de også med flere idretter, som boksing, bryting, ballspill, akrobatikk og sjonglering. Dette var ikke uvanlige aktiviteter i slike gamle kulturer.

William Baker viser i sin bok Playing with God: Religion and Modern Sport (2007), til flere amerikanske skapelsesmyter der idrett var en integrert del av det religiøse liv. For eksempel drev mayafolket og aztekerne med et kultisk ballspill. Her berørte deltagerne en gummiball med hoften, og det var om å gjøre å få ballen gjennom en bøyle som hang ut fra tempelveggen. Utfallet av spillet kunne få alvorlige konsekvenser for spillerne. Det hendte at spillere eller en slave ble ofret til deres månegud. De kuttet da hodet av den utvalgte og rev ut hjerte - igjen handlinger som ble gjort for å tilfredstille gudene og for å sikre en fruktbar jord og innhøstning.

Baker viser også til apachene som arrangerte løpsstafetter for unge ugifte menn og til den kjente idretten lacrosse, som ble praktisert over hele Nord-Amerika. Han skriver:

Players abstained from certain foods and sex for seven days; the tribe danced and chanted taunts all night before the big game. On the morning of the event, the tribal priest (shaman) preformed “mystic rites” of exorcism, hexed the opponents, ceremonially marked the players with scratches, and offered prayers to the birds and animals of the forest, asking for their assistance in the forthcoming contest.

En ved navn Diems er tydelig på at all idrett og fysisk trening var opprinnelig en del av en kultisk virksomhet. I sine etnografiske studier viser han til eldre samfunn som hyppig drev med kjente øvelser som hopp, løp, kast, bryting og ballspill, der disse var nært knyttet til religiøse ritualer. Jeg kan også nevne zulufotballspillet som ble praktisert i Durban i Sør-Afrika. Dette spillet var en miks av elementer fra spillet som ble drevet i de eldre stammene og det som skulle bli verdens mest utbredte idrettsspill, den europeiske fotballen, soccer.

Zuluspillet startet med at spillere, trenere og fans lå nakne i en stor grop rundt en leirbål. Under denne seremonien utførte heksedoktoren et mindre knivsnitt på spillernes knær og albu eller de fikk rensende brekkmiddel. Det var en del av det hellige ritualet, gjort for å blidgjøre gudene, og der man tenkte at «gudene hadde en finger med» i spillet. Tapte laget, trodde de at han ikke hadde gjort jobben sin, og han ble erstattet med en ny.

Det var den gangen ikke utviklet noe standardisert regelverk for hvordan idrettene skulle fungere, og det viktigste var ikke nødvendigvis resultatet, men at aktiviteten foregikk på «helligt» vis, til gudene ære. Idrettskulten var med andre ord ritualer basert på et gjensidighetsforhold mellom utøverne og gudene; presterte de bra nøt de også av gudenes beskyttelse og velsignelser.

Går vi videre til antikken og de olympiske leker, vet vi at idretten også her inngikk i en omfattende gudsdyrkelse. Dansen har ofte vært sett på som en religiøs, kultisk virksomhet, noe som også gjaldt for grekerne. Her praktiserte de ulike danser i tilknytning til de store religiøse seremoniene og festene, der også drama og teater ble gjennomført. I dansen dityramben ofret de til vinguden Dionysos, gjerne i beruset tilstand, eller de deltok i det burleske satyrspillet hvor de danset med hale og fallos, som symbol på seksuallyst og fruktbarhet.

Arkeologiske funn fra byen Olympia viser tydelig at de olympiske idrettsøvelsene var innkapslet i et religiøst univers. Når lekene pågikk brukte man mer tid på religiøse ofringer til byens beskyttere enn på selve idrettslekene. Også her fikk idretten sin legitimitet gjennom gudsdyrkelsen. Idrettsutøvelsen var et «skue for gudene» og igjen: en beskyttelse for folket og deres avlinger. Derfor avla man også idrettseden til gudene.

Idrettsatletenes gudsbildelikhet

Det var slik at grekerne også forestilte seg at de atletiske utøverne var de ypperste skapninger, såkalte halvguder. Deres fysikk ble sett på som et avtrykk av det guddommelige. Når de utførte sine kraftfulle og vakre prestasjoner ble det sett på som en guddommelig åpenbaring, en forestilling vi ser tydelig fremkomme for eksempel i den greske dikteren Pindars’ oder. At grekerne var nakne når de drev sin idrett (derav navnet gymnos) ble også begrunnet symbolsk religiøst, som et gjenspeil av gudenes egen nakenhet og fullkommenhet.

En slik forestilling fremkommer i ordet idol, som nettopp stammer fra denne kulturen. På gresk eidolon, som kan oversettes med gudebilde.

Pierre de Coubertin. (Foto: (Kilde: Wikimedia commons))
Pierre de Coubertin. (Foto: (Kilde: Wikimedia commons))

Såkalt antropoformisme, at guddommen viser seg gjennom menneskelige former og egenskaper, er ikke noe uvanlig fenomen i religionshistorien. Til forskjell fra vår tid, ble man i antikken ikke idol (eller hero) før etter sin død. Vi har også ordet fan som stammer fra en religiøs setting, jf. religiøs fanatiker. Det finnes også lignende koblinger mellom idrett og religion innenfor den seinere ridderkulturen i middelalderen og i vår egen norrøne tradisjon. Jeg går ikke nærmere inn på disse her, på grunn av manglende kapasitet, og gjør heller et sprang frem til nyere tid.

Coubertin og den moderne olympismen

Grunnleggeren av de moderne olympiske leker, Pierre de Coubertin, var også opptatt av å koble de moderne olympiske leker til den opprinnelige religiøse, og utviklet det han kalte religio Athletae, som var en blanding av religiøse elementer og nasjonal propaganda. I en radiotale i 1935 sier han han følgende om dette forholdet:

The ancient as well as the moderen Olympic Games have one most important feature in common: They are a religion. When woeking on his body with the help of physical education and sport-like the sculpture at a statue – the athlete in antiquity honoured the gods. By doing the same today, the modern athlete honours his homeland, his race, and his flag.

Muscular Christianity

Da den moderne sporten vokste frem i England, fra midten av 1800-tallet av, fikk den også et ideologisk rotfeste i den såkalte Muscular Christianity-bevegelsen, en «muskelkristendom» som ble praktisert på engelske kostskoler som Rugby og Winchester, og som ble ledet av kirke-ledere i England, og som blant annet speiderbevegelsen KFUM/KFUK utgikk fra.

Kirken brukte idretten som rekrutteringsmiddel i de store byene og kombinerte evangelisk forkynnelse med en maskulin danningstenkning. Man forestilte seg at idretten var med på å skape moralske, disiplinerte og karaktersterke gutter. Bevegelsen skulle vise seg å få avgjørende betydning for spredning av idretter som basketball, volleyball og cricket til andre kontinenter.

Dagens amerikanske, religiøse idretter

Prebish er en av dem som hevder at amerikansk fotball ikke bare kan virke supplerende, men i noen tilfeller også har erstattet den kristne religionen. Han skriver (1993, s. 54f.):

Professional football has emerged as a new religion witch supplements – and in some case even supplements – the older religious expressions of Judaism and Christianity.[…] No one in America who is interested in both sport and religion can overlook the unmistakable link between them – and that link is by no means limited to the fact that lessons of sports lend themselves readily to analogies concerning godly living.  

Prebish viser også til Harry Edwards som oppfatter amerikansk sport som dagens allmenne folkereligion. Han setter opp hele 12 likhetstrekk mellom amerikansk sport og religion:

  1. felles læresetninger
  2. personlig engasjement og vitnesbyrd
  3. mannsdominert tradisjon
  4. helgener
  5. patriarker, suksessrike trenere og ledere
  6. guder, superstjerner
  7. konsiler, FIFA, NFL som regulerer spillets regelverk
  8. skriftlærde, journalister, opprettholde tradisjonen menigheten, supporterne, gir livsmening og verdier
  9. hellige gjenstander, museer, pokalrom og «hall of fame»
  10. helligdommen, sportsarenaen
  11. religiøse symboler, trofeer og ritualer, feiringer
  12. fargesymbolikken hvor det hvite har forrang det svarte

Dagens toppidrett gjennomkommersialisert og tømt for religiøst innhold

Christopher Lasch hevder tvert om at den moderne amerikanske idretten er en ren sekulær virksomhet. I sin bok Den narsissistiske kultur (1982), skriver han om hvordan den moderne idretten har mistet sin fortidige, religiøse forbindelse.

Idrettsspillet har fått en ny mening i vår tid, både fysisk og intellektuelt. Den følger en byråkratisk og kommersiell logikk, slik sosiologen Max Weber hevdet. På den måten har idrettskulturen blitt tømt for sitt opprinnelige religiøse og magiske innhold, mener Lasch. Idrettspillets opprinnelige evne til å skape illusjoner av virkeligheten og en gjenspeiling av livets reelle drama, er gått tapt, fortrengt av de kommersielle og mediale kreftene.

Det er mange flere kilder jeg kunne vist til, som både bekrefter og avkrefter en nær forbindelse mellom idrett og religion. Vi kan uansett konkludere med at idrett er et kulturelt fenomen som gjennom historien har utgått fra den samme religiøse praksis og overbygning.