Del 2: Forholdet mellom idrett og religion: det mytiske aspektet

(Foto på forsiden: Jasmin Veiz on behalf of reprezentacija.com)

Religions-sosiologen Ninian Smart opererer med ulike dimensjoner som en tilnærmingsmåte for å forstå forholdet mellom idrett og religion. I denne teksten trekker jeg frem den mytiske dimensjonen.

Religiøse tradisjoners startpunkt er som regel ved gitte historiske enkelthendelser av enkeltpersoners sublime opplevelser. Vi kjenner til alle disse religiøse stifterne som opp igjennom historien har ment å ha erfart sterke møter med det opphøyde, guddommelige, og som gjennom dette møtet er blitt forvandlet og har fått ta del i det guddommelige.

Religionshistorikeren Rudolf Otto bestemte at det religiøse først og fremst viste seg i form av erfaringen. Det religiøse (møtet) er et numiøst møte, det vil si et møte med det som er helt annerledes og suverent, og derfor også et fryktsomt møte – et møte med det han kaller mysterium tremendum. Den kjente Mircea Eliade – han også religionshistoriker – viser til Otto sin religionsforståelse, og mener dette er noe som kan manifistere seg i den enkelte. Det er i slike hellige møter eller åpenbaringer, det Eliade kaller hierofanier (gr. hieros, hellig og fainomai), viser seg.

Det mytiske er med andre ord knyttet til den enkeltes religiøse opplevelser, erfaringer og følelser, og Smart hevder at dette alltid har utgjort et sentralt element i religionene. Ulike former for åpenbaringer, åndelig henrykkelse, å komme i transe etc. er alle uttrykk for slike erfaringer. Dette er subjektive fenomener vi kjenner igjen innenfor verdensreligionene og ellers i mindre religiøse retninger og trossamfunn.

Selv så Smart nærmere på zen-buddhismen som vektlegger i større grad opplevelsesaspektet enn for eksempel den kristne kalvinismen. Smart hevder at slike religiøse opplevelser også kan spores i myter eller skjønnlitterære tekster, forhold han beskriver som fiksjon eller illusjon. Hans poeng er at den enkelte blir «revet med» av det som skjer, en form for magi eller fortryllelse. Han anvender drama som eksempel på dette. Selv anvender jeg idretten som uttrykk for et slikt iscenesatt drama, der både aktøren selv eller publikum kan oppleve sublime øyeblikksoppevelser, også religiøse.

La oss vise til noen eksempler:

Den katolske filosofen Michael Novak hevder at mennesker som har en dyp kjærlighet for idretten, kan være knyttet til en slik dypere religiøs erfaring. Han mener vi er oppdratt til å tro at idrett ikke omhandler tro, myter eller åndelighet, som har ført til at vi heller ikke har utviklet et dekkende (religiøst) språk for en slik hengivenhet.

Han oppfatter for eksempel idrettens perfeksjonsmålsetning som et uttrykk for vår gudsbildelikhet, vårt imago Dei, vårt driv om å hele tiden bli bedre. Det er ikke den ytre gevinsten han her sikter til, men at det er en søken mot en perfeksjon på et dypere, åndelig og etisk plan: Vi ønsker å bli mer lik Kristus som fullkomment menneske. Dette er et interessant trekk å tenke på når vi samtidig vet at det moderne danningsidealet i den vestlige (tyske) verden var Bildung, et konsept som nettopp har røtter tilbake til en slik tenkning.

Det er ikke uvanlig at lek er blitt koblet tett opp til det religiøse gjennom historien. Den kjente sosiologen Peter L. Berger skriver i sin bok A Rumor of Angels at play er et av syv kjennetegn på guds transcendens, og er noe som kommer til uttrykk i leken.

Også han som er kjent for play-begrepet, nederlenderen Johan Huizinga, oppfattet at et av lekens sentrale kriterier er overskridelse eller transcendens. At når vi deltar i lek eller idrettsspill blir vi oppslukt av spillet selv, noe også den tyske filosofen Han-Georg Gadamer poengterte i sin tid. En slik overskridelse i leken forbinder vi vanligvis ikke med noe guddommelig, men Dombrowski viser til at Huizinga også antyder at dette i noen tilfeller kan være tilfelle. Han skriver at det som skjer utenfor det ordinære liv kan være av mystisk eller ekstatisk karakter. Og han legger til at slik lek ikke er noen etterligning av det hellige, men en konkret handling. Det er ikke mimesis (fra gresk: etterligning), men derimot methix (fra gresk: deltagelse).

Den amerikanske kjente psykologen Abraham H. Maslow har også befattet seg med de religiøse anliggender, og hevder i sin bok Religions, Values and Peak-Experience at idrettslige overskridelser er uttrykk for peak experience, en hellig erfaring, eller erfaring av å bli åndelig opplyst (fra latin: illuminatio). Han hevder det finnes mange ulike former for slike opplevelser, men de har det til felles at de alltid vil være private, og noe alle kan erfare. Grunnen til at sterke opplevelser hos idrettsutøvere ikke er blitt knyttet til det religiøse, er fordi det religiøse er blitt oppfattet som noe prinsipielt adskilt fra hverdagslivet, noe han er uenig i. Slike erfaringer viser at det hellige og guddommelige tvert imot er noe som trer radikalt inn i det hverdagslige og profane (ikke-religiøse). Det er også de som hevder at flow-opplevelser som idretten er kjent for å inneha, også kan bestå av en spirituell opplevelse (jf. f.eks. Patrick Kelly, 2011).

Den norske folkloristen (folkeminnegranskeren) Thor Gotaas viser også i sin bok Løping. En verdenshistorie, til idrettsløpere som har erfart religiøse opplevelser. Også i nyere tid, for eksempel knyttet til zen-buddhisme. Her nevnes blant annet den kjente japanske maratonløperen Seko (som er kjent for å ha satt flere verdensrekorder, blant annet under London Marathon i 1986). Han skriver (Gotaas, 2008, s.336):

«I motsetning til mer stillesittende klosterliv var hans tause ekstase å løpe. Japanerne visste at de stilte med et ekstra våpen i forhold til vestlige utøvere, nærmest en dødelig innstilling i konkurranser. De konkurrerte mer for treneren, Zen og japansk tradisjon enn vestlige rivaler. […] For Seko var konkurranse en hellig handling og noe verdt å dø for.»

Og vi kan legge til Eugen Herrigel sin bok Zen in the Art of Archery, hvor han hevder at gjennom idrettsøyeblikk kan man oppleve en tilstand av «å forlate seg selv», eller en følelse av sammensmelting, som for eksempel hos bueskytteren der buen, målet og subjektet flyter sammen til en enhetlig erfaring.

Religiøse øyeblikks-opplevelser er ikke minst knyttet til kollektive erfaringer, og da gjerne til supporter-kulturen. Jeg har i en tidligere kronikk her på forskning.no vist til flere eksempler på dette.

Til slutt vil jeg bare legge til at det kan virke som om også vår vestlige kristendomstro i stadig større grad vektlegger den religiøse erfaring som det mest sentrale ved troen, hvordan du tror. Irene Trysnes har studert nærmere de over hundre kristne festivaler og stevner som årlig arrangeres i Norge. Hun mener disse stevnene inngår i en større festivalkultur som kjennetegner vår tids religiøsitet, hvor det dogmatiske er blitt tonet ned på bekostning av personlig opplevelse og religiøs selvutvikling. Idrettsorganisasjonen KRIK er en typisk representant for denne utviklingen. De samler sammen hopetall med idrettsinteressert ungdom til slike sterke felles opplevelser. De formidler et klart kristent budskap, men i moderne språkdrakt. De støtter seg heller ikke til noen bestemt kristen retning eller konvensjon, og stiller heller ikke krav til at deltagerne er kristne. Trysnes viser til Erving Goffman som oppfatter slike store festivaler som fortettede og intensiverte sublime livsopplevelser.

Slike festivaler er også vår tids fritids- og fornøyelsesarena. Vi ønsker å dyrke det profane, men også det religiøse gjennom sterke sanseinntrykk. Det er som en tradisjonell religiøs vekkelse, men innpakket i en nyere og mer profesjonell estetisk-stilistisk innpakning.

I nyere tid ser vi at stadig flere også deltar på pilegrimsvandringer. Et ønske om å komme i kontakt med det religiøse gjennom naturerfaring og det fellesskapet som pilegrimsvandringen ofte innehar. Det kan være å ta opp igjen en tidligere kristen pilegrimspraksis hvor naturen fungerer som symbolsk preferanseramme og virkeområde for ens kristne trosutøvelse. Eller det kan være et ønske om å søke ut i naturen som uttrykk for en religiøs, spirituell lengsel og opplevelse, uavhengig av en gitt, kristen symbolikk. Eller at man bare oppsøker et etterlengtet kroppsestetisk møte med naturen per se.

Vi nærmer oss julen. En slik kristen høytid markeres i dag stadig mer med de mange musikk-konserter. Mange av disse er utsolgt av et publikum som ønsker et oppbrudd fra hverdagen. Mange av disse konsertene foregår i våre mange kirkebygg. Noen søker til kirkerommet først og fremst for å ta del i julebudskapet, som de oppfatter som «trossannheter», mens andre igjen ønsker «bare» å komme i en «sakral» stemning gjennom den gode musikken som formidles.

Beveggrunnene for slike kirkebesøk synes å være like mange som pilegrimsvandringene. Det som er fellesnevneren er at alle føler de tar del i en felles ærbødig og opphøyd erfaring. Iscenesettelse, folkemengder, «massesuggesjon» er kjente fenomener innenfor den religiøse verden og innenfor idrettsverden. Vi lar oss rive med, vi løfter armene i været og roper eller synger ut våre salmer også under en fotballkamp.

Om man deltar på et idrettsarrangement, på et karismatisk vekkelsesmøte eller på en julekonsert, er fokuset gjerne ulikt, men det som likevel binder dem sammen er at deltagerne får følelsen av å inngå i en større sammenheng, de får en følelse av å delta i noe som er «større enn dem selv», en sublim erfaring - en ikke uvanlig lengsel, tenker jeg, i vår tids sekulariserte og individ-orienterte samfunn.