Vi lever i en kroppsdisiplinerende og kroppsfiksert samtidskultur. Uansett hvor mye vi prøver, så føler vi oss ikke bra nok.

Vår tid synes å dyrke de perfekte, retusjerte kroppsoverflatene, et kroppsideal med distanse til den naturlige og erfarte­ kroppen. Det moderne danningsprosjekt synes å kretse rundt de perfekte kroppsbilder, noe TV-kanaler, ukeblader og blogger dekker i storstilt skala. Mange i vår tid er opptatt av å bygge, ikke karakter eller samfunn, men kropp. Det kan virke­ slik siden en del mennesker ­synes å leve innenfor et strengt kroppsregime hvis målsetning er å realisere et veldreid kropps­image.

Vi lever i en kroppsdisiplinerende og kroppsfiksert samtidskultur. En overgripende årsak er at det moderne mennesket ikke lenger er underlagt ytre religiøse preferanser. De fleste følger ikke lenger det kristne imago Dei – skapt i Guds bilde; menneskekroppen er blitt sekulær og må «skape seg selv». Sosiologen Zygmunt Baumann beskriver denne kroppen som en avsakralisert og privatisert kropp. Er Gud, bibel og kirke for mange byttet ut med kroppsdisplay, motemagasiner og helsestudio? Er kroppsbygging blitt vår tids religiøse ­askese? Kulturer har alltid vært opptatt av å forme kroppen etter samtidens kroppsidealer, men det nye som har inntruffet er at vi nå, som følge av ny medisinsk viten og teknologi, kan erstatte det meste av kroppen. Vi er blitt guds stedfortredende skapere og forvaltere av den nye, modulære eller plastiske kroppen. Dette er en medisinsk nyvinning til glede for mange, men i kjølvannet av denne utviklingen foregår det en storstilt kommersiell kropps­industri hvis formål er kosmetisk forfengelighet.

Det finnes i vår tid også et treningsregime som ønsker å dyrke­ frem det samme kroppsidealet. Helsestudiobransjen erfarer i dag større vekst enn Norges idrettsforbund. Kroppsutseendet er for mange blitt en indikator på vellykkethet. Mange trener for å prestere bra, som også er et av vår tids tegn på sosial kapital, men trening blir mer og mer et must for å «se bra ut». Og en sentral beveggrunn for denne virksomheten er mediesamfunnets formidling av de idealiserte kroppsbilder som de færreste er i stand til å realisere. Anthony Synnott taler om kroppen som et av imageindustriens viktigste angrepspunkt fordi det er her våre drifter, begjær og lystfølelser sitter.

En nyere studie viser at ten­åringsjenter bruker i gjennomsnitt en halv til én time foran speilet hver morgen, og har i snitt 30 kosmetiske produkter tilgjengelig for å pynte på den naturlige kroppen. Vi vet også at en del unge mennesker tar «snarveier» i sine kroppsbyggingsprosjekt, og står tilbake – desillusjonerte og med invalidiserte kropper. Og i en analyse av NRK-programmet «Prosjekt Perfekt» kom det ­tydelig frem en forestilling om at alle kroppsdeler kan pyntes og endres på. Programmet handlet også om strenge kropps- og sunnhetsregimer der kropp ble målt etter bestemte fysiologiske mål, fettprosenter og dietter. Med en streng kroppskultur følger det gjerne også med en streng matkultur der også mat reduseres til objekt, til antall kalorier, fett og karbohydrater.

Kroppen blir for stadig flere den avgjørende og viktigste identitets­markør. De mange kroppstato­veringer er et eksempel på dette, kroppstegn som forteller om skjellsettende hendelser eller­ om nære personer i ens liv. Hervé Juvin gir en interessant samtidsanalyse av denne vestlige kroppskultur i sin bok The Coming of the Body. Menneskekroppen er blitt det eneste gjenværende sikre identitetsprosjekt, hevder han. Den økonomiske og teknologiske utvikling i Vesten har vært et gigantisk kroppslig frigjøringsprosjekt, og vi står tilbake med kroppen som overordnet sjelen eller der sjelen er blitt the body skin. Dette er kanskje et overdrevent skrekkscenario på vår tids kroppskultur, men jeg tror likevel han berører noe vesentlig ved den. Det betenkelige med en slik overfladisk kroppskultur er at det ikke er slik vi erfarer kroppen, eller slik den trer frem i våre liv. Det blir en dyrking av det perfekte kroppsbildet og kroppsobjektet; en kropp ribbet for både substans og sjel.

Men er det så galt å prøve å rea­lisere en flott og atletisk kropp? Er det ikke bra å trimme den moderne inaktive kroppen som sliter med sykelig fedme og andre livsstilssykdommer? Og er det så ille å pynte på kroppen av og til, og fremheve det faktum at kropp også er noe kjønnet, estetisk og erotisk? Er det ikke bra at Ola nordmann har frigjort seg fra negative puritanske kroppsforestillinger, og er blitt mer åpen og tolerant til kropp og dens naturlige behov? Jo, jeg er ikke uenig i slike innvendinger eller synspunkter, og ønsker ikke å rette noen moralsk pekefinger mot vår tids positive treningskulturer og kroppseksesser. Det er ikke disse kroppene eller personene bak dem jeg ønsker å kritisere. Det er medienes massive formidling av ideen om at det perfekte kroppsbildet lar seg realisere, som bekymrer meg. Dette fordi det er en livsløgn. En slik kroppsidealisering tildekker og marginaliserer den virkelige kroppen, slik vi erfarer den med alle sine velsignelser og forbannelser, gleder og smerter. Den tar ikke på alvor kropp som en unik, kompleks og mangfoldig levd størrelse. Det er også en kroppsreklame som ikke passer inn i rekken av alle de tynne, fete, syke, funksjonshemmede, gamle og døende kroppene. Og sist, men ikke minst: det er et kroppsideal som er med på å fremme en misnøyens logikk hos oss alle; at uansett hvor mye vi prøver så føler vi oss ikke bra nok!

Det kan kanskje være en trøst at det sannsynligvis ikke er objektet i seg selv vi begjærer. Den franske tenkeren René Girard taler i sin bok Romantisk løgn og romanens sannhet om vår tids mimetiske begjær, at vi egentlig ikke dyrker kropps­objektet i seg selv, men vi begjærer det fordi andre begjærer det. Vi sammenligner oss med, og ­etterligner, de andre sine kroppstilnærminger. Det skyldes selvsagt at et slikt kroppsobjekt ikke finnes. Det er og forblir en tankekonstruksjon. Og bak en slik idé ligger det også andre ideer og lengsler; om evig vitalitet, ungdommelighet og ­potens. Vi ser og beundrer de ­atletiske kroppene som blir avbildet i media, men vi kjenner ikke til personene bak kroppsbildet, heller ikke at noen av disse også bærer på negative og forstyrrede kroppsbilder.

Det slo meg etter et nylig tilbakelagt ferieopphold på øyen Samos, at det var ikke disse harde, timeglassformede kroppene jeg møtte på stranden, men kropper i alle forfatninger, fasonger og størrelser. At kropp er et noe som vi kan forme eller en ting vi bærer på, er reklamen og motens kroppsforestilling. Men vi erfarer ikke kroppen slik, fordi vi er kropp. Kropp er fremst av alt en del av vår væren; vi tenker, føler og handler gjennom den. En dag så jeg et barn leke på stranden på Samos, og jeg tenkte at de uttrykker nettopp dette, som er i leken, er kropp. Og kanskje er det vår viktigste kroppserkjennelse i en tid der det perfekte kroppsimaget synes å dominere mediabildet. Så enkelt, men samtidig så vanskelig å etterleve, tenker jeg, etter å ha ligget to uker under den greske solen for å bli brun.

Dette innlegget sto først på trykk som kronikk i Vårt land 1.08.2016 (Svart-hvitt foto på forsiden: Colourbox)