Når idretten bestikkes innenfra

Dagens massive dopingdebatt i kjølvannet av Martin Johnsrud Sunby- og Therese Johaug-saken reiser mange etiske problemstillinger. Et særlig fokus er blitt rettet mot forholdet mellom utøver, ledelse og støtteapparat. 

Sigmund Loland drøfter i en kronikk på forskning.no hvorvidt toppidretten har en egen logikk som fremmer doping eller ikke. Her nyanserer han, og argumenterer mot Jan Ove Tangen vil tillate medisinsk kontrollert doping i toppidretten utfra en slik indre logikk, og hevder idretten også har iboende kvaliteter som taler imot en slik fri dopingbruk.  

Under gjengis en kronikk jeg publiserte i Haugesund Avis 1. august 2016 på bakgrunn av de russiske dopingavsløringene i forkant av sommer-OL i Rio. Denne kan leses i forlengelsen av Loland sin posisjon, hvor fokuset også rettes mot idrettens iboende etos, mot den «gode» idretten som vi alle beundrer, og dersom denne «idrettens selvjustis» undergraves, står vi igjen med en negativ idrettskultur.

Det er en debatt som også berører dagens dopingdebatt, for eksempel hvorvidt støtteapparatet rundt utøver er med på å opprettholde idrettens etos og krav til fair play og rettferdighet, når man samtidig vet at andre nasjoner opererer med et langt mindre støtteapparat.

Kronikken:

Idretten kan bygge opp mennesker og bryte dem ned; den har sine velsignelser, men også sine forbannelser, noe doping i toppidretten vitner om. Dagens dopingavsløringer i Russland reiser mange etiske problemstillinger, der også idrettens bærende idé om likhet står på spill.

18. juli i år presenterte Verdens antidopingbyrå (WADA) rapporten som inneholdt bevis for omfattende, statlig organisert doping i Russland. Det har ført til at mange av de 387 russiske utøverne som skulle til OL i Rio ikke får delta. Hendelsen har også ført til økt oppmerksomhet på idrettsdoping generelt i sosiale media. Man kan hevde at så lenge det er korrupsjon, vold og doping i samfunnet, finnes det også i idretten, fordi idrett og samfunn speiler hverandre. Det gjelder for Russland, og det gjelder for andre nasjoner.

Idretten kan bygge oss opp, fremme karaktertrekk, og den kan ødelegge oss, slik doping er et eksempel på. Den verste dopingen er en tragisk fortelling om menneskelige lidelser, om skam, invaliditet og personlig ruin, og det er en fortelling om tapt uskyld, om at verken deltakerne eller publikum lengre kan føle seg helt trygge på at alle utøverne deltar på ærlig vis. Og den rammer de rene, de som fulgte spillereglene, og som står igjen som moralske vinnere, og det er nettopp her, ved det som angår moral, som er mitt anliggende. Dopingproblematikken reiser mange problemstillinger og de viktigste er de moralske. Doping berører det moralske feltet både på individ- og samfunnsnivå; den rammer enkeltmennesker og de mennesker som står dem nær, nasjonen de tilhører og idrettskulturen de representerer.

Moral og etikk handler om det vi regner som rett og galt i et samfunn, om å overholde regler, normer og verdier. Moral er ikke moralisme, noe negativt, men noe som er positivt og som skal beskytte oss. Det gjelder så vel samfunnsmoralen som idrettsmoralen. Allerede i antikken forsto de at moral og dannelse var grunnleggende ideer og målsettinger for datidens gymnastikk-utdanning og for De olympiske leker. Selv om de bare kåret én vinner, og enkelte idrettsøvelser var brutale sett med dagens briller, hadde de utviklet en rettferdig æreskodeks for sin idrettsvirksomhet. Det var om å gjøre å bli best (aristeia), men idretten skulle like fullt bygge på kjærlighet tilvinneren (philonikia), til æren (philotimia) og til det som var vakkert og godt (kalokagathia).

Det skyldes at grekerne ønsket å fremme det gode, sanne og vakre liv gjennom tenkning og fysisk bevegelse. Det betydde selvsagt ikke at det ikke fantes former for doping og fusk også i antikkens olympiske leker, men ble utøverne oppdaget risikerte de å bli utstøtt fra familie og samfunnsliv, fordi idretten var knyttet til en slik æreskodeks.

Og det er denne edle og ridderlige tanke om troen på å kunne realisere det gode, sanne og kloke mennesket og samfunnet, som også har gått som en rød tråd gjennom vår vestlige idéhistorie, helt fra antikkens paideia-dannelse, via den tyske nyhumanismens Bildung og videre fram til det nordiske folkedanningsprosjekt som vokste fram ved inngangen til nyere tid da institusjoner som skole og idrett vokste fram. En bærende idé i denne europeiske danningstradisjonen var forestillingen om menneskelig likhet. Dette kom også til uttrykk i den moderne idretten som vokste fram innenfor de engelske kostskolene der gentlemanship og sportsmanship gjorde seg gjeldende, begreper som seinere har gått opp i fair play-konseptet.

Norsk bredde- og toppidrett har i sin ideologi (NIF) tydelig nedfelt normer og verdier som fellesskap, likeverd, helse, ærlighet og lojalitet og der idrettsglede skal være selve navet (Idrettspolitisk dokument, 2015-19). Fair play er også brukt som en fellesnevner for slike verdier i NIF, et verdikonsept som betyr at man skal overholde de spilleregler som gjelder for idretten, men som også er løftet opp som et holdningsmål der man skal tilstrebe idealer som likhet, som også berører ideer om ærlighet og integritet.

Idrettens etos eksisterer ikke ved siden av idretten, men er noe som utgår fra den, som en del av idrettens selvbestemmelse. Idrettsetikk konstituerer med andre ord idrettslig virksomhet. John Huizinga definerer play (som vi kan oversette med lek, idrett eller spill) i sitt klassiske verk Homo ludens – A Study of the Play Element in Culture som en «free activity according to fixes rules». Og begrepet fair play, slik idrettsprofessor Sigmund Loland definerer det, innbefatter også moral, når det står at det er en sportslig virksomhet «dersom det beholder sitt idrettslige etos, og dersom dette er rettferdighet (just) og inkluderer en riktig forståelse av de interne verdier (goods) (egen oversettelse).

Etikk er med andre ord en integrert del av idrettsutøvelsen. Det skyldes det opplagte forhold at idrett skjer mellom mennesker, og i ethvert mellommenneskelig forhold utspiller det seg moral eller mangel på sådan. Når stadig flere idrettsutøvere blir avslørt for fusk, blir den underlagt storsamfunnets massekritikk. Men det rammer også idrettens selvforståelse, der selve ideen om likhet går tapt.

Når utøverne ikke stiller likt, eller når utfallet er gitt på forhånd, da mister idretten sin mening. Da er det ikke lenger idrett. Når det åpne utfallet uteblir, står idretten tilbake ribbet for både etikk og mystikk. Da løfter den oss ikke lenger, da hyller vi den ikke lenger for sin storhet og fortryllelse, men framstår som kynisk, korrupt og forutsigbar. For konkurranseidrett handler egentlig ikke om at man vinner, men hvordan og på hvilke premisser. Det er det rykte, den ære og anseelse som følger med idrettsutøveren på lengre sikt som betyr noe og som vedvarer.