Ifølge Wikipedia er blogg en ”oppdatert internettside hvor én eller flere forfattere ytrer synspunkter og forteller omverdenen om det som skjer”. Blogger er bare en av mange uttrykksformer på andregenerasjons internett, eller Web 2.0, som oppsto etter dotcomkrasjet i 2000-tallet. På Web 2.0 kan alle publisere alt, ordet er fritt og usensurert.

Mye av innhold på Web 2.0 skrives og stort sett også leses av amatører. Det er ingen profesjonell redaksjon som setter normer, tar ansvar og retter opp feil. Det er kun lesernes frie valg som skiller levedyktig, populært innhold fra websider som går i glemmeboken.

Ikke alle tror at oppblomstringen av nettdagsbøker, videodeling, podkringkasting, dugnadsleksikon og nettsamfunn er uproblematisk. Forfatteren av boken ”The Cult of the Amateur”, Andrew Keen, betrakter Web 2.0 som den største trusselen mot vår kultur og samfunn. Keen hevder at lesernes seleksjonspress ikke fungerer: istedenfor økt innsyn, kvalitet og relevans, fremmer Web 2.0 overfladiskhet, middelmådighet og skjulte interesser.

Videre hevder Keen at Web 2.0 ikke respekterer opphavsretten. Intellektuelt tyveri blir allment akseptert. Slik fører Web 2.0 til undergangen for tradisjonelle fora som produserer og formidler kulturelt og intellektuelt innhold, og selvpubliseringen tar levebrødet fra nyhetsredaksjoner, plateselskaper og bokhandler. Amatørisme kveler høykulturen, konkluderer Keen.

Keens utspill mot noen av maktforholdene i den digitale verden kan virke forståelig. Kjendis- og sladderbloggeren Perez Hilton leses av millioner av mennesker daglig. Til tross for at bloggen hans hverken er saklig eller informativ, har han trolig større innflytelse på karrierer i underholdingsverden enn de fleste profesjonelle kulturanmelderne. Perez Hilton forteller til Aftenposten (24.03.09) at han fremdeles regner bloggingen som en hobby. Litt av et understatement!

De nye uttrykksformene på Web 2.0 bidrar nok til at betalende kunder og annonsører vender seg bort fra tradisjonelle media. Sviktende inntekter rammer forståelig nok nisjejournalistikk disproporsjonalt, og noe av det første som presses ut av avisene er naturvitenskapelig stoff. Som Nature nylig dokumenterte, fører kostnadskutt i avisredaksjonene til mindre grundig research: journalister tar snarveier, lar være å samle bakgrunnsstoff, stiller ikke kritiske spørsmål og klipper og limer fra pressemeldinger utsendt fra forskningsinstitusjonene.

Forskningsjournalistenes viktigste kilde har, ironisk nok, blitt forskerblogger.

Her lukkes Andrew Keens onde sirkel. Jeg som skriver og du som leser dette innlegget setter enda en spiker i den profesjonelle forskningsjournalistikkens kiste. Bare så du vet det.