Helt siden medisinstudiene har jeg drømt om å bli patolog. Jeg opplevde obduksjonssalens stille høytidelighet som fengende. Og ble mektig imponert av fagets strenge logikk og ufattelig dybde, som jeg, i likhet med de fleste andre, først forsto å verdsette langt senere. Til slutt valgte jeg likevel et annet yrke, men fremdeles får jeg hjertebank ved å gå forbi Patologiklinikken.

Tirsdagskvelder kan jeg gjenoppleve studentdrømmen i fjernsynserien CSI. At rettspatologen i etterforskningsteamet bare har temmelig flate replikker, gjør ingenting: nærmere fjernsynet kommer patologi nok aldri.

Naturvitenskapelig skolerte vil kanskje avfeie CSI som en useriøs farse. For arvestoffets dobbeltspiral er usynlig i mikroskop akkurat som datasignaler i en mikrobrikke, og de så møysommelig utvalgte designerklærne vil være upraktisk bekledning i et DNA-laboratorium, hvor munnbind og hårnett er påbudt. Jeg har hørt noen si at CSI har like mye felles med virkelig kriminalteknologi som Star Wars-filmene har med romforskning.

Tross all mukking synes jeg det er på tide å begynne å ta CSI på alvor.

Gjennom sin popularitet påvirker CSI allmennhetens oppfatning av forskning trolig mer enn mye annet. Forskere på jobb ser man ellers sjelden på fjernsyn; populærvitenskapelige programmer pleier å følge en påfallende ensartet dramaturgi hvor forskere vises bare for å fortelle rett i kamera om sine konklusjoner, helst på et kontor eller med et laboratorium som bakgrunn. Forskning som menneskelig aktivitet klippes inn kun som illustrasjon eller når det er morsomt.

I CSI møter vi forskere i aksjon. De pipetterer viktige løsninger, lader prøver i skinnende nye instrumenter, vurderer mikroskopiske bevis, analyserer funn i lynraske PCer og konkluderer om skyld eller uskyld. CSI viser naturvitenskap i bruk, hvordan man frambringer data som fører til konklusjoner.

Ikke så rart at interessen for kriminalteknologi har økt, og at strømmen av jobbsøkere merkes på Rettsmedisinsk institutt på Rikshospitalet, slik en senioringeniør fortalte til Aftenposten Aften (22.10.2008).

CSI kan imidlertid være en farlig kilde til inspirasjon ved yrkesvalget.

For sannheten er at forskningens hverdag er mye tørrere.

Pipettering gjennom skoger av reagensrør til armen verker, eldgamle instrumenter som lekker og kræsjer, mislykkede forsøk som fører til data uten mening, men først og fremst: en evig sirkel av søknadskriving og rapportering. Dette er forskernes hverdag.

Da er det deilig å kunne drømme seg bort.