Hvis du inviterer en forsker på fluefisketur i marka til insektklekkingen tidlig juni, vil du sannsynligvis høre følgende unnskyldning: det er søknadsfrist ved Forskningsrådet. Hvis forskeren likevel blir med, er det bare fordi hun er for uerfaren for å søke eller altfor erfaren for å skrive selv. Fordi alle er med på jakten for forskningsmidler.

 Knapt annet gir mer varig prestisje enn en større tildeling. Anseelse man oppnår ved å publisere i et godt tidskrift blir fort overskygget av nyere artikler som kolleger publiserer i enda bedre tidsskrifter. En stipendiat finansiert gjennom egne forskningsmidler, blir imidlertid til daglig syn på instituttet for flere år og er dessuten nøkkelen til enda flere publikasjoner.

 Ikke så rart derfor at tildelinger vekker sterke følelser. Når Forskningsrådet kunngjør listene i høsten, sitter flertallet foran PCen med lang nese og tenker med forakt på de få heldige. Mange tar en novemberforsett å aldri søke igjen.

 Noen tildelinger vekker imidlertid enda sterkere følelser, som er kanskje forståelig i følgende fortellingen.

 De fleste forskere i mitt fagfelt, som alle andre, lever stort sett av småmidler og en større tildeling er sjelden kost. Når utlysingen er internasjonal, blir søkerstrømmen enda større, som det var tilfellet ved FRIGGA, to toårlige forskningsstipend opprettet av en industrifirma. Sponsoren har ikke bare valgt en gudinnes navn til sitt stipend, men har også fått med på tildelingskomité fagfeltets mest profilerte eksperter, kongressenes rockestjerner.

 For å øke stipendets glans, valgt sponsoren nettopp en stor kongress for å iscenesette den første tildelingen, med selskapets ledelse på podiet. Spenningen var på høyeste når, etter sponsors tale, komitéformannen fikk ordet og med steinansikt har forklart hvordan man behandlet med stor integritet de 50-talls søknadene som kom fra verden rundt.

 Det ene stipend gikk til komitéformannens, det andre til nestleders forskningsgruppe.

 Ikke søk på FRIGGA før 2015. Komiteen har 6 andre medlemmer.