Skrevet av Knut Ivar Bjørlykhaug og Esther Ogundipe

Veldig mange av oss opplever eller kjenner noen som går gjennom alvorlige psykiske kriser i løpet av livet. Som psykisk helsearbeidere og engasjerte i feltet har vi både møtt mange i krise og i vanskelige livssituasjoner. Nå er vi spirende forskere og vil gå mer i dybden i folk sine erfaringer med psykisk helse- og rusfeltet.

I psykiske kriser er det ofte ekstra avgjørende at vi har noen rundt oss som ser oss, som bryr seg og som man opplever forstår oss. Det er ikke alle som er like heldige. Noen ganger mangler folk i krise oppløftende personer rundt seg, eller møter hjelpere som ikke forstår hvilke type hjelp man trenger. Ikke alle orker å oppsøke hjelp i tide eller får den hjelpen de trenger. Selv har vi sikkert feila og misforstått noen ganger – både i det private og profesjonelle livet. Vi kan alltid, alltid, bli bedre til å se hverandre. Barn, unge og voksne: Psykiske kriser kan oppstå i hele livsløpet vårt.

Noen ganger er det veldig vanskelig å fortelle om hva man tenker og føler, ofte fordi man er redd for andre sine reaksjoner, eller kanskje ikke helt forstår hva som skjer. Tanker og følelser er kompliserte ting. Ekstra vanskelig er det ofte som ung. Den gode nyheten er at det som regel alltid finnes hjelp. Så er det en trøst at veldig mange av oss opplever alvorlige psykiske kriser: Du er aldri alene.

Hjelp hjemme

En kollega av oss, Trude Klevan, har forsket på (denne gangen for voksne) hva som er hjelpsom hjelp når vi opplever psykiske kriser, og har skrevet doktorgradsavhandling om temaet «Hjelpsom hjelp». Men…er ikke all hjelp hjelpsom? Noen ganger har kanskje de som skal hjelpe en tendens til å tro det, i alle fall. Det er ikke all hjelp som er nødvendigvis er hjelpsom. Dette kommer vi tilbake til seinere i teksten.

Studien til Klevan springer ut av et stort prosjekt knyttet til utforskingen av ambulante akutteam i Norge (ambulant betyr at hjelperne reiser hjem til folk, som et alternativ til at du må reise inn på sykehuset). Klevan hadde et hovedmål om å utforske erfaringer med hjelpsom hjelp ved psykiske kriser – hjelp gitt av åtte slike hjemmebehandlingsteam rundt omkring i Norge. Geografisk dekket områdene store deler av vårt langstrakte land. Klevan gjennomførte individuelle intervjuer med 14 personer som hadde fått hjelp av teamene, det samme med 12 pårørende, og til sist ble det gjennomført åtte fokusgruppeintervju med 50 hjelpere fra de ulike teamene.

Å slippe frykten

Trude fant ut at hjelp som praktisk og strukturell støtte var veldig viktig gjennom en psykisk krise. Det er mange ting det er vanskelig å få til når «verden kollapser» og man føler seg lammet av krisen. Personene i krise fortalte om hvor viktig det var å slippe å være redd – å oppleve hjelpen som trygghet. At noen var tilgjengelig. At disse hjelperne lett kunne nåes ved behov gjennom krisen, og at der var et nummer å ringe til, der noen i den andre enden kunne forstå hva det dreide seg om. En kort vei inn til noen.

Et annet viktig område var opplevelsen av å være verdifull. Det vil si hjelp i og gjennom krisen som støtter opplevelsen av egenverdi. At du betyr noe og er verdifull uansett. Vi vet hvor viktig dette er i livet generelt, og derfor helt avgjørende når livet er ekstremt vanskelig.  

Følelsen av tap

Psykiske kriser oppleves ulikt, og det er ofte ulike ting som utløser psykiske kriser. Likevel kan det ofte være ting mange kan kjenne seg igjen i når slike kriser oppstår. Studien til Klevan gir innsikt i at psykiske kriser ofte er knyttet til følelsen av tap på flere nivå. Nivå som kan knyttes til sosiale forhold som arbeid, økonomi, boforhold og til praktiske forhold i hverdagen som krever støtte. Dette gjenspeiler det viktige behovet for sosial støtte.

Følelsesmessige utfordringer og problemer knyttet til å holde kontakten med seg selv og andre, og livet i seg selv, kan også trekkes fram som sentrale refleksjoner som gikk igjen hos personene i krise. Den lammede effekten av krisen, både på et praktisk og følelsesmessig nivå, var ofte framtredende – uavhengig om det dreide seg om alvorlige psykiske lidelser eller livskriser.

Ikke alltid behov for «spesialister»

Hvordan forstår vi hjelp, og hvem bestemmer hvilken hjelp som skal gis? Hjelp i psykisk helsefeltet har, som Klevan viser til, opp gjennom historien ofte vist seg å være alt annet enn hjelpsom. Selv om vi har kommet et godt stykke på vei i samarbeidet mellom brukere og profesjonelle, ser det fortsatt ut til at den profesjonelle definisjonen av innholdet i hjelpen som tilbys i feltet, er suveren.

Om vi ser på forskning på psykisk helse- og rusfeltet fra samarbeid mellom brukere og erfaringsmedarbeidere (folk som jobber i tenestene som selv har erfart problemer med psykisk helse og eller rusavhengighet) er funnene ofte oppsiktsvekkende positive. Mange forteller for eksempel at det viktigeste var å få vite at en ikke var alene. At det finnes andre, faktisk mange andre, som opplever lignende ting. At det mest betydningsfulle var å snakke med noen som selv hadde erfart, og ikke en «spesialist».

For lite fokus på det sosiale livet

Avhandlingen til Klevan finner at både personene i krise og deres pårørende har mye mer praktiske erfaringer med hvordan psykiske kriser påvirker livene deres. Både personen i krise og deres nærmeste hadde ofte andre erfaringer med hva som hadde vært hjelpsomt (enn mange profesjonelle hjelpere).

Selv om psykiske kriser medfører mange emosjonelle utfordringer, forteller brukerne og pårørende at kriser ofte medfører store praktiske utfordringer, spesielt knyttet til det sosiale livet. Klinikere i teamene ble stort sett oppfattet som gode og vennlige, men hjelpen var først og fremst rettet mot de emosjonelle utfordringene eller sykdommen, og lite mot det sosiale livet.

Terapi-kåthet og hjerneanalyser

Det finnes ingen fasit på hva som er hjelpsom hjelp, og det er heller ikke det Klevan søker. Likevel er det hun finner i forskningen sin særlig relevant for å utvide vår forståelse av personlige kriser, sykdomsbegrepet og hvordan hjelp oppleves og defineres. Dette er veldig viktige områder i et felt som fortsatt preges av overmedisinering og sykdomsfokus, eller terapiformer som virker på kort sikt, men dårligere på lang sikt.

Problemene og krisene må forstås i en større sammenheng: at de skjer i et levd sosialt liv, der flere ting påvirker den psykiske helsa vår. Funnene til Trude peker på at det sosiale og praktiske livet knyttet til det dagligdagse rundt personen i krise, bør vies større oppmerksomhet. Kanskje det sosiale livet kan og bør vies større oppmerksomhet når vi skal forstå psykiske kriser og tilby hjelpsom hjelp? Vi har en tendens til å glemme det i all vår terapi-kåthet og alle våre hjerneanalyser.

Det finnes fortsatt en stor trang etter å finne feil og årsaker i personen. Da står vi alltid i fare for å glemme alt det andre som burde diagnostiseres og problematiseres, noe som kan føre til at hjelpen kanskje ikke blir så hjelpsom likevel – på tross av de beste intensjoner! Så er det aldri feil å utforske underveis om samarbeidet oppleves hjelpsomt.