Forfattet av:

Knut Ivar Bjørlykhaug, Anna-Sabina Soggiu, Trude Klevan, Vibeke Krane, og Arne Johansen.

Nylig la regjeringen fram strategidokumentet «Mestre hele livet», som er regjeringens strategi for god psykisk helse (2017-2022). En gruppe forskere ved Senter for psykisk helse og rus, Høgskolen i Sør-Norge, har gått gjennom dokumentet. Vi hilser strategien varmt velkommen og har følgelig noen innvendinger!

Forskningsmiljøet vårt har lang erfaring med kunnskapsutvikling knyttet til samarbeidsbasert forskning, praksisnær forskning, erfaringskompetanse - med et overordnet blikk på at mennesker alltid er del av en sosial kontekst. Vi er også opptatt av å binde sammen psykisk helse og rusfeltet, og løfte fram erfaringer til personer som har opplevd og opplever psykisk helse- og rusvansker. Vi mener dette gjør oss i stand til å ha noen klare innvendinger og kritiske spørsmål til Regjeringens strategi.

Strategiens paradokser

Når det kommer til forskningsdelen i strategien peker regjeringen blant annet på at det er behov for mer og bedre forskning knyttet til diagnostikk og behandlingsmetoder. Vi undrer oss over at strategien løfter opp det sosiale som viktig, uten at for eksempel behovet for forskning på hva som fremmer og hemmer sosial støtte pekes på som sentralt. Vi savner også sammenhengen mellom psykisk helse- og rusvansker. Og: hvordan henger strategien sammen med det som ser ut til å være regjeringens grunntanke; «du er din egen lykkes smed, og din egen ulykkes smed»?

Erfaringskunnskap løftes heller ikke opp i stor nok grad, spesielt med tanke på hvor viktig dette er for å utvikle Recoveryorientering i tjenestene. Når det gjelder forskning på Recovery (også referert til som bedringsprosesser) innen psykisk helse- og rusfeltet, må vi se på hva som bør stå sentralt i det faglige grunnlaget. Våre kolleger Karlsson og Borg (2017) spør: hva slags kunnskap skal vi la oss inspirere oss av for å kunne jobbe Recoveryorientert? De viser videre til Slade og Longdon (2015), som har oppsummert evidensgrunnlaget for Recovery. Forfatterne finner følgende evidensområder:

- Recovery vurderes best av personen selv

- Mange mennesker med psykiske helseproblemer kommer seg

- Dersom en person ikke lenger møter kriteriene for en psykisk lidelse, har de ikke den lidelsen

- Diagnoser er ikke noe robust grunnlag

- Samarbeid med fagfolk er én av mange veier mot Recovery

- Noen personer velger å ikke bruke psykiske helsetjenester

- Psykiske helseproblemer har ulik betydning i folks liv

I utvikling av Recoveryorienterte tjenester kan det være lett å se for seg at vi må ha hjelp utenfra av spesialister. Det ligger mye kunnskap i den lokalbaserte erfaringskunnskapen. Derfor er det avgjørende å ta med og lytte til brukere og personer med egenerfaring fra dag én, for å få til et reelt løft i arbeidet med Recoveryorientering (Karlsson og Borg, 2017). Vi mener at regjeringen og kommende regjeringer må være enda tydeligere på dette området.

For å jobbe Recoveryorientert på ordentlig, må tjenestene i større grad ansette personer med erfaringskunnskap fra eget levd liv med psykisk helse- og/eller rusvansker. Brukere av tjenestene har svært gode erfaringer med å få hjelp og støtte fra erfaringsmedarbeidere (en fersk forskningsrapport om dette kan du lese her).

Fattigdom nevnes, tiltakene uteblir

Strategien løfter innledningsvis fram studier som viser at; jo lavere sosioøkonomisk status, desto større er risikoen for psykiske lidelser og psykiske plager. Strategien viser videre til at for barn i Bergensstudien var det fem ganger så høy forekomst av psykiske lidelser hos barn i 1.-3- klasse fra lavinntektsfamilier, sammenliknet med barn i familier med gjennomsnittsinntekter (Regjeringen, 2017-2022).

Regjeringen nevner også Groruddalen som et godt eksempel på områdeløft, uten å nevne fattigdomsproblematikken. Det å ikke ha råd til å være med på sosiale aktiviteter er sosialt ekskluderende, og når vi ikke har en aktiv politikk for å løfte folk ut av fattigdom eller økonomiske vansker, hvor langt kommer vi da? Vi snakker ofte om folk som opplever psykiske problemer eller lidelser som om det er noe som skjer utelukkende inne i oss. Personer som sliter psykisk løfter fram livsbetingelsene, og det kontekstuelle, som helt vesentlig for å komme seg eller for å oppleve økt livskvalitet; på tross av lidelsen. Problemer og lidelse oppstår og fortsetter alltid i en sosial kontekst. Her løses de også best, om vi skal ta evidensgrunnlaget innen Recoveryforskning på alvor, og brukernes erfaringer på alvor.

Økonomi og psykisk helse

Det koster penger å delta i dagens samfunn. Noen studier peker på den positive effekten av det vi kan kalle «instrumentell sosial støtte», som for eksempel økonomisk støtte (Topor, Ljunquist & Strandberg, 2016a; Topor Ljungqvist & Strandberg, 2016b). Det kan dreie seg om konkrete økonomiske tilskudd, eller gjeldsrådgivning. Holte (2016) har laget en kunnskapsoppsummering som viser at mange i vanskelige livssituasjoner har eller får økonomiske vansker, noe som ofte leder til en forverring av lidelse eller skaper lidelse. Han peker også på at økonomisk hjelp i det lange løp er en svært kostnadseffektiv måte å forebygge psykiske lidelser på. Hvor er regjeringens tiltak på dette helt avgjørende området?

Sosial støtte omfatter altså også økonomisk støtte. Det handler ikke om å bli rik på penger, men om å ha nok. For mange handler det om hundrelapper, noe som kanskje kan være vanskelig å forstå for den gjengse nordmann eller politiker. En trygg og forutsigbar økonomi legger grunnlaget for at gode liv kan leves, og kan redusere samt forebygge psykiske problemer og lidelse. Arbeidsinkludering er viktig for å oppnå dette, men vi må ta innover oss at arbeidslinja også kan bidra til å skape uhelse. Videre må vi også ta på alvor at en rettferdig og aktiv sosialpolitikk må til for å utjevne forskjeller mellom fattig og rik.

Barn, unge og fattigdom

Spesielt kapittel sju «Fremme god psykisk helse hos barn og unge» er viktig, men også her savner vi at regjeringen tar innover seg fattigdomsproblematikken i større grad. Om lag hundre tusen barn vokser opp i fattigdom i verdens lykkeligste land (Viken, 2017). Vi vet at fattigdom skaper psykisk uhelse, eksklusjon og stigma. Derfor burde en strategi for psykisk helse ta dette mer på alvor – og vise til konkret politikk som kan bidra til å gjøre noe med det. Vi undrer oss: er det å prioritere skattelette til de rikeste den riktige veien å gå?

Et annet område som er noe paradoksalt er strategiens påpekning av sårbarheten til flyktninger og enslige mindreårige asylsøkere. Som strategien løfter fram, viser internasjonale studier at flyktninger har betydelig flere symptomer på psykiske lidelser enn andre innvandrere og majoritetsbefolkningen for øvrig (Fazel et al, 2005). Vi må ta innover oss at flyktninger har enorme ressurser det ikke gis rom til å bruke, på grunn av den lite inkluderende og strenge asyl- og flyktningpolitikken. Over hele linja trenger vi en mer inkluderende politikk for å lykkes i psykisk helse- og rusfeltet.

Det er bra at regjeringen har utarbeidet en strategi. Den inneholder mange vesentlige momenter som vi er helt enige i må til for å skape og bygge god psykisk helse. Å knytte satstingen i psykisk helsefeltet til det generelle folkehelsearbeidet, og i større grad legge til rette for tverrsektorielt samarbeid, er viktig. Det er også viktig at psykisk helse ikke generaliseres bort. Alle har en psykisk helse, men det er ikke alle som har langvarige og alvorlige psykiske helsevansker. Hva vil regjeringen gjøre med årtiers viten om redusert levetid og omfattende fysiske helseproblemer hos innbyggere med alvorlige psykiske lidelser? Et sentralt spørsmål til slutt: hvordan ødelegger styringsformer som New Public Management (NPM), der måling, byråkrati og produksjon står i førersetet, kvaliteten på hjelpen som skal gis?

Hvilken kunnskap trenger vi framover?

Vi er kjent med og har forskningsbasert kunnskap om mange gode praksiser og samarbeidsformer i norske kommuner. Det er mye kunnskap om hva vi må gjøre mer av, hva som hjelper og hva vi må slutte med. Denne kunnskapen må anerkjennes og premieres i statlige stimuleringsordninger. Derfor trenger vi kanskje mer kunnskap om hva som hindrer oss i gjøre mer av det som virker?

«The challenge is to make the important measureable, not the measureable important» (Robert McNamera)

Referanser

Fazel, M. et al., (2005). Prevalence of serious mental disorder in 7000 refugees resettled in western countries: a systematic review.

Holte, A. (2016). Gjeldsrådgivning kan redusere psykiske lidelser. Psykologisk.no:https://psykologisk.no/2016/03/gjeldsradgivning-kan-redusere-     psykiske-lidelser/

Karlsson og Borg (2017). Recovery. Tradisjoner, fornyelser og praksiser. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Regjeringen (2017-2022). Mestre hele livet. Regjeringens strategi for god psykisk helse.

Slade og Longdon (2015). The empirical evidence about mental health and recovery: how likely, how long, what helps? Victoria; MI Fellowship.

Topor, A., Ljungqvist, I. & Strandberg, E.L (2016a). Living in poverty with severe mental illness coping with double trouble. Nordic Social Work Research. Doi:http://dx.doi.org/10.1080/2156857x.2015.1134629.

Topor, A., Ljungqvist, I. & Strandberg, E.L (2016b). The costs of friendship: severe mental illness, poverty and social isolation. Psychosis. Doi:http://dx.doi.org/10.1080/17522439.2016.1167947.

Viken, C. (2017). Norge best i klassen – men stryk i flere fag. UNICEF Norge. Hentet fra: https://www.unicef.no/nyheter/26848/norge- best-i-klassen-men-stryk-i-flere-fag