Skrevet av: Knut Ivar Bjørlykhaug, Høgskolelektor og Sosionom

og Kenneth Arctander Johansen, Informasjonsansvarlig i RIO og Sosionom

Vi kan ikke “sosionomisere” vekk problemene. Statsminister Erna Solberg sitt utspill i Stortingets spørretime forrige uke, som handlet om situasjonen på Tøyen i Oslo, skapte debatt.  Tema i spørretimen var blant annet et resultat av NRK sin Brennpunkt-dokumentar «Norske tilstander», som løfter fram problemene med barnefattigdom og ungdomskriminalitet på Tøyen. Dokumentaren peker også på at de sosiale problemene ser ut til å øke, på tross av det etter hvert velkjente Tøyen-løftet.

Flere reagerte på ordbruken til statsministeren, da hun sa at vi ikke kan «sosionomisere» vekk problemene på Tøyen. Vi er ikke interessert i å forfølge den diskusjonen videre, men det er riktig at sosionomer ikke kan løse sosiale problemer alene. Jobben vår er å samarbeide med folk på ulike nivå for å løse disse problemene. 

Dokumentaren og debatten som har fulgt gir oss en anledning til å løfte fram noen av de viktigste sosiale problemene vi står overfor i dag. Videre gir den oss anledning til å løfte fram betydningen av sosialt arbeid nå, og i framtida. Dette er problemer som vil kreve mye av sosialarbeidere, helsepersonell, frivillige, politikere og engasjerte borgere i tiden som kommer:

1.    Den sosiale ulikheten øker

2.   Barnefattigdom er stort problem for mange

3.   Ruspolitikken trenger nytenkende sosialt arbeid

4.   Psykiske problemer og lidelser øker i omfang

5.   Klimakrisa: sosiale problem er prognostisert til å øke, blant annet på grunn av tapt livsgrunnlag. Mer migrasjon og klimaflukt vil kreve massiv mobilisering knyttet til sosialt arbeid

6.   Flyktningsituasjonen: den mest alvorlige krisen siden andre verdenskrig.

Sosiale problemer krever målretta sosialt arbeid. Sosialt arbeid har vokst fram som et praktisk fag, og er en viktig human- og samfunnsvitenskapelig disiplin. ‘Personen i situasjonen’ er et av sosialt arbeids viktigste mantra. De nevnte problemområdene krever et mangfold av tiltak, og sosialfaglig tenking.

Økonomisk ulikhet. Én måte å forstå sosiale problemer på er som sand i samfunnsmaskineriet – og vi kan hevde at det er en del sand i maskineriet nå. De siste 10 åra har ulikheten vokst i et av verdens likeste land. Årevis med forskning har lært oss at økende ulikhet betyr problemer for fellesskapet. Så mange som 100.000 barn lever i fattigdom i Norge i dag. En fersk rapport fra NAV viser at fattigdommen øker. Fra 2011 til 2015 gikk andelen fattige i Norge opp fra 7,7 prosent til 9,3 prosent av befolkningen. Dette krever sosiale tiltak, og sosialt arbeid på både mikronivå for å hjelpe folk i arbeid, og på makronivå der vi blant annet må omfordele midler bedre og smartere enn i dag. Noe av det meste helseskadelige og ødeleggende for en familie er å ha for lite penger, slik dagens samfunn er organisert.

Et suicidalt samfunn. Psykiske helsevansker er spådd til å bli vår nye folkesykdom. Halvparten av den norske befolkninga opplever en psykisk lidelse i løpet av livet, ifølge folkehelseinstituttet. Dette på tross av at Norge er «verdens beste land» å bo i. Mellom 5-600 mennesker begår selvmord hvert år. Det er flere enn antall drepte i trafikken (135) og overdosedødsfall (221) til sammen. Kanskje vi burde snakke mer om hvilke sosiale og strukturelle tiltak vi kunne gjøre for å jobbe med dette? Ensomhet er en betydelig folkehelseutfordring.

Narkotikapolitisk endring. Halvparten av ruspasientene mangler bolig når de er ferdigbehandlet, 14-17 tusen mennesker har hepatitt C, ettervernet glimrer med fraværet sitt og vi hadde 221 overdosedødsfall bare i 2015. Avhengighet er nært knytta til psykiske helsevansker, og det er vanskelig å snakke om psykisk helse- og rusfeltet uten å se sammenhenger. Vi trenger sosiale reformer – og nytenkende sosialt psykisk helsearbeid. Bent Høies varslede narkotikapolitiske reform vil kreve offensivt sosialt arbeid.

Krevende integrering. Klimaendringer var en av flere innvirkende faktor til urolighetene i Syria. Ringvirkningene lever det politiske Norge med, der vi forholder oss til den verste flyktningsituasjonen siden 2. verdenskrig. Norge må ta sin del av ansvaret. Den faktiske og målretta politikken for hjelpe flere mennesker i nød uteblir, det samme gjelder integrerings- og inkluderingstiltakene.

Sosial rettferdighet. De sosialpolitiske virkemidlene som skal bidra til å løfte sårbare familier ut av fattigdom er for dårlige. Dette tar oss tilbake til Tøyen, levekår og fattigdom. Skattekutt til de rike er et veivalg som ikke bidrar til å skape det sterke fellesskapet og den tilliten vi er avhengige av.

Hvilke faglige og politiske prioriteringer vil disse problemområdene kreve? Et mangfold av sosialt arbeid og en aktivt nytenkende sosialpolitikk som bidrar til økonomisk rettferdighet. Vi trenger målretta økonomiske virkemiddel til de med minst.

Selvfølgelig vil det kreve mer. Det vil kreve bedre samarbeid på tvers av fag og etater, mellom det frivillige, private og offentlige. Det vil kanskje kreve noen radikale politiske veivalg. Det vil kreve noe av meg og deg som borgere, fordi vi er en del av et fellesskap, og for at fellesskap skal fungere må vi bry oss. Det viktigste vi kan gjøre er å legge til rette for at folk kan leve bedre liv.

Et steg i riktig retning er å gjøre arbeidsvilkåra for sosialt arbeid, sosial inkludering og sosial rettferdighet bedre. Et annet viktig steg er å forstå at Norge er uløselig knyttet til resten av verden.

(Forsidefoto: Privat)