Skrevet av: Knut Ivar Bjørlykhaug

Barn og unge har rett til å få vite hvilke forhold som gjør forutsetningene deres best mulig. Når barn og unge har det vanskelig, og oppleves som vanskelige, er de ikke vanskelige med vilje - de har det vanskelig. Det er på tide å slutte det overdrevne fokuset på å diagnostisere barn og unge, og i større grad diagnostisere samfunnet vi lever i. Først da kan flere dører mot en nødvendig utvikling åpne seg.

Årsaksforklaringene knyttet til psykiske helsevansker blir fortsatt i for stor grad knyttet til individuelle problem. Mange godtar at «det er bare meg det er noe galt med», når det ofte handler om problemer i samfunnet eller skadelige relasjoner.

Noen er mer sårbare for å utvikle psykiske helsevansker enn andre, både av biologiske og sosiale årsaker. Men graden av disse vanskene bestemmes både av hvem som har definisjonsmakt (hvem bestemmer hva som er sykt og hva som er friskt, og på bakgrunn av hvilke vurderingskriterier?) og i den samfunnskonteksten de oppstår i.

Vokser du opp i en familie som har det vanskelig økonomisk og sosialt, øker sjansene for helsetrøbbel. Det er urettferdig. Dobbelt urettferdig, fordi alle barn fortjener en trygg og god oppvekst - og like muligheter til positiv utvikling og god helse gjennom livet. Det er en menneskerett! Når man ikke får de samme sjansene til dette, skapes ofte det vi kaller for «sosial ulikhet i helse». Et eksempel: min helse kan være dårligere enn din, fordi jeg vokste opp i vanskelige levekår. Graden av sosial ulikhet helse er ganske stor i Norge, noe som ofte blir sett på som et mysterium - fordi vi har en suveren velferdsstat.

De fleste i landet vårt har det godt og trygt. Det er bra! Vi er heldige som bor i Norge. Men vi lever også i en tid der mål om uendelig økonomisk vekst og effektivitet ofte går på bekostning av natur, miljø, helse og sosial rettferdighet - både her hjemme og internasjonalt. Over hundre tusen barn lever i fattigdom i Norge. Forskning fra Ungdata viser at mange unge strever med den psykiske helsa i Norge, og spesielt unge jenter (følg linken for mer). Depresjonssymptomene øker, det samme gjør medisineringen. Sosiale media og illusjonen om det perfekte liv regjerer i hverdagen til mange. I denne sosiale media-jungelen finnes det også heldigvis sterke, sunne motkrefter.

Et viktig bakteppe for mye av dette (med fare for å forenkle grovt), kan knyttes til en politisk ideologi som kalles ny-liberalismen. Dette handler om de ideene og den politikken som i stor grad regjerer i vestens rike land – som er preget av veksttvangens logikk. Flere vil hevde at det også har kommet mye bra ut av denne ideologien. Å skrive en analyse om dette vil kreve for mange ord, derfor velger jeg å oppfordre deg til å lese mer om hva dette handler om. Du kan google det - og for den som leser engelsk anbefaler jeg å sjekke ut denne artikkelen - samt forsker og forfatter Svein Hammers nyanserte innlegg om nyliberalismen.

Det viktigste poenget mitt er: vi må rette større oppmerksomhet mot det sykdomsskapende i politikken. Vi kan kanskje med fordel bli litt sintere, stille flere spørsmål og kreve endring?

Et annet viktig tema jeg velger å løfte fram i denne teksten er positiv psykologi. Ideen om at om du bare tenker positivt nok så løser alle problemene seg, skaper ofte mange skuffelser. Overdreven positiv psykologi er, slik jeg med flere ser det, et strukturelt problem. «Stå imot, si nei til selvutviklingen!» skriver psykolog Svend Brinkmann, som har blitt en internasjonal akademisk stjerne på kort tid. Han traff en nerve da han tok til å kritisere selvhjelpsindustrien og positiv psykologi; industrien som hele tiden motiverer oss til å gå enda lenger «inn til vårt indre», og innover, og innover. Det er på tide å vende blikket mer utover. Hva skjer og hvordan påvirker det oss?

Vi blir for eksempel stadig jaga til videre meningsløst forbruk, konstant fornying, viral eksponering og omstilling. Voksne er sjelden gode rollemodeller for tiden. Mange utvikler depresjon, angst, og andre vansker på grunn av dette. Et alternativ er å mobilisere og protestere.

Så, hva trenger vi mer av? Her er noen forslag til potensielle svar på utfordringene (arrester meg gjerne):

Barn- og unge sine erfaringer må i større grad påvirke politikken og hjelpetilbudene. Derfor er det veldig bra at organisasjoner som løfter fram barn- og unges erfaringskunnskap gradvis får mer innflytelse! Men mer må til for at barn skal bli hørt. Sjekk ut denne - her ligge også link til "Kidza har rett".

Vi trenger helsearbeid som i større grad forstår og jobber med den sosiale og kulturelle konteksten helse og uhelse blir skapt i. Som ser personen i situasjonen. Her kan store deler av feltet lære av allerede gode, eksisterende situerte praksiser.

Vi trenger aktiv politikk som fortsetter med det Norge har vært så gode til, og som forklarer vår suksess som et av verdens beste land å bo i; å redusere sosial ulikhet og holde nivået av sosial ulikhet lavt. Som forstår at vi er en del av - og avhengige av - naturen og må beskytte den. Nå går vi i feil retning. 

Vi trenger å lære hverandre mer om forhold som påvirker helse - og med en annen forståelseshorisont og språkdrakt enn den medisinske og diagnostiske (her skjer det allerede mye bra - men det går litt for sakte).

Lita oppfordring fra Hans Børli til slutt:

Et brev fra livet. Jeg leser

i lys av himmelens fred:

- hold elden din ved like,

La ikke glørne snø ned!

(Forsidefoto: Pixabay)