Av: Vegard Steen Svagård og Madeleine Dalsklev

I media florerer artikler som omhandler matlagingstips, slanking, diett, og informasjon om hva som er det riktige å spise. Lite fokus har imidlertid vært rettet mot sosialpsykologien rundt mat og spising, og at hvordan man spiser sammen kan fortelle mye om de sosiale relasjonene man har til andre. I sosiale relasjoner er det mye man gjør i synkroni - fra det å holde hender til det mer intime som å kysse og ha sex. Har det derimot noen spesiell innvirkning dersom du spør din venn om å ta en bit av ditt kakestykke? Forskning innen sosialpsykologien tyder nettopp på dette.  

Thomas Schubert ved Universitetet i Oslo forteller om sin nye fascinasjon innen psykologien: Sosialpsykologien rundt mat. Han er førsteamanuensis i sosial kognisjon og har for det meste arbeidet med forskning som ser på hvilke faktorer ved mennesket som utstråler makt og underdanighet. Med sin mangfoldige karrierebakgrunn fra universitetsstillinger i flere ulike land, som Portugal, Nederland, Tyskland og nå Norge, ble han interessert i de kulturelle vanene ved spising og matlaging. Nå har han rettet fokuset på de sosialpsykologiske mekanismene som kan forklare måten vi spiser på. Dette skal også være tema i et seminar på masterprogrammet i helse- og sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo nå til høsten.  

Sosialpsykologien rundt mat henger mye sammen med det vi i psykologien betegner som relasjonsmodeller. Dette er de interne modellene som ligger bak mye av atferden i sosiale settinger. Hvordan vi skal behandle venner er et eksempel på en intern modell. Kunnskap om disse modellene er nyttige for å forstå sosial atferd. Den mest kjente teorien om disse modellene er relasjonsmodell teorien (Relational Models Theory), som ble lagt fram av antropologen Alan Fiske. Ifølge denne teorien finnes det i all hovedsak fire relasjonsmodeller: Autoritetsrangering, likeverdsamsvar, markedsprising og fellesdeling. Autoritetsrangering omhandler forholdet mellom eksempelvis sjefer og ansatte.  Likeverdsamsvar innebærer at man holder regnskap på hvor mye hver person i et forhold bidrar. Markedsprising er modeller vi bruker under kjøp og salg. Tilslutt har vi fellesdeling, som er modellen vi bruker når ting deles i et fellesskap. Det er spesielt den siste modellen som er viktig når det kommer til deling av mat. Når denne modellen brukes holder vi ikke telling på hvem som gjorde hva eller spiste mest. Vi hekler ikke over pris eller verdi, og ingen er i utgangspunktet i en sjefsposisjon. Dette er altså modellen vi finner i tette vennegjenger, sportslag og i nabolag med høy tilhørighet.

På den positive siden kan denne modellen føre til sterkere samhørighet og tettere bånd, men på den negative siden kan den gi opphav til sterke inn- og utgruppe kontraster. Så mens bruk av fellesdelingsmodellen kan føre til bedre samhold innad i eksempelvis fotballag, kan den også føre til mer rivalisering mot andre grupper. Om dette fenomenet derimot forekommer på tvers av etniske grupper kan det ha mer dramatiske konsekvenser, som økt fiendtlighet rettet mot medlemmer med en annen etnisk tilhørighet.  

Schubert forteller at i nære relasjoner er det som oftest fellesdelingsmodellen som ligger til grunn, og at mat er en typisk ting som blir delt. I denne konteksten virker det som det er en sterk sammenheng mellom hvor intim man er og hvor ofte man deler mat. Spørsmålet blir da om det faktisk er slik at det å dele mat med en annen kan styrke båndet, selv om man ikke er nær venn eller partner med vedkommende. Et like viktig spørsmål er hvorvidt det er noe spesielt med å dele mat, kontra å dele andre ting. Det har blitt utført en serie med studier for å se på nettopp dette.

I en upublisert studie av Rodrigo Brito, Schubert og kollegaer undersøkte de hvordan det å dele mat kan påvirke de sosiale båndene til en gruppe. I eksperimentet ble personer delt inn i en av to grupper, der den ene gruppen skulle spise fra samme matrett, og den andre skulle dele en annen oppgave. Det viste seg at den gruppen som spiste fra samme rett fikk mye bedre samhold og tettere bånd enn gruppen som delte en annen oppgave. Å dele mat hadde altså en spesiell effekt utover det å dele noe i seg selv. Til tross for at gruppen som delte mat fikk sterkere samhørighet, førte ikke dette til nedsettende syn på utgrupper. Dette er et interessant funn fordi man innen sosialpsykologien har sett at prosesser som fører til sterkere inngruppe tilhørighet ofte fører til mer nedsettende syn på utgrupper.

Studien av de sosiale prosessene rundt deling av mat er et svært nytt felt og mange spørsmål gjenstår - det største er muligens hva som gjør deling av mat så spesielt. Det kan også være interessant å se hva konsekvensene er dersom noen tilbyr deg mat, og du takker nei. Kan dette føre til svekkede bånd? Og hvordan fungerer deling av mat i forbindelse med andre relasjonsmodeller? Videre er det mange potensielle implikasjoner av disse funnene, fra dating til fredsforhandlinger, men inntil mer forskning er gjort må vi være forsiktige med å ty til forhastede konklusjoner.