Mengden forskningsartikler som publiseres hvert år er formidabel. Min jobb er å sortere, systematisere, vurdere og oppsummere. Målet er at totalresultatet skal bli mer pålitelig enn det én studie alene kan være. Og noen ganger må vi konkludere med at mer forskning trengs.

Skrevet av Karianne Thune Hammerstrøm, seniorrådgiver, Regionssenter for barn og unges psykiske helse (RBUP Øst og Sør).

”The haystack just keeps growing, making it ever harder to find the needle” (Coiera, 2000)

Hva slags forskning kan jeg stole på? Som foreldre, klinikere, pasienter, byråkrater eller politikere er vi alle beslutningstagere. Noen ganger må vi ta valg som berører vår egen eller våre barns mentale eller somatiske helse. Bør denne tenåringen få antidepressiva? Hvordan kan vi jobbe for å forhindre at barn og unge dropper ut av skolen? Er det fare for at MMR-vaksinen gir autisme eller astma? Bør barna få mindre lekser?

Slike spørsmål (både) kan og bør besvares ved hjelp av pålitelig forskning. Samtidig er det slik at mengden forskningsartikler som publiseres hvert år er formidabel. Det henger blant annet sammen med at alle stipendiater og forskere i verden er helt avhengige av å publisere resultater av arbeidet sitt (og det gjør de til gagns!).  

Det gjør allikevel utfordringen stor for den forelderen som lurer på hva som fungerer best for akkurat sitt barn, eller den klinikeren som ønsker å holde seg oppdatert – de er avhengige av å finne akkurat den eller de studiene som besvarer sitt spørsmål så presist og godt som mulig.  For å gjøre det enda et hakk mer komplisert, er det heller ikke slik at denne forskningen er samlet på en helhetlig måte, snarere er den spredt; den kan være vanskelig å finne, og kvaliteten varierer gjerne fra det brilliante til det ytterst tvilsomme. Ikke minst er det ofte slik at resultatene peker i alle retninger. Så, hvordan vet vi hva som er pålitelig forskning?

Jeg jobber med det vi kaller oppsummert forskning, hvor det vi gjør er å samle all relevant forskning om et tema i en systematisk oversikt (systematiske oversikter kan du lese mer om her!). Når vi har lett gjennom forskningsdatabase etter forskningsdatabase på systematisk vis, kontaktet forfattere, googlet, scannet referanselister, og noen ganger for hånd lett gjennom tidsskrifter i papir, går vi til slutt gjennom tusenvis av referanser som kanskje er det vi leter etter. Deretter leser vi absolutt alt vi tror er relevant, plukker ut det som treffer blink, og forsøker (på best mulig måte) å slå resultatene fra alle studiene vi finner sammen. Slik får vi et mer pålitelig totalresultat enn det én studie alene kan gi.

Vi er spesielt bevisste på hvordan skjevheter kan påvirke resultatene, både i de studiene vi finner og rapporten vi selv skriver. Derfor har vi eksplisitte metoder for å forsøke å oppdage og unngå slike skjevheter. Et eksempel på dette kan være språklige skjevheter. Det er dokumentert at det er større sjanse for at studier med sprekere resultater publiseres i et engelskspråklig tidsskrift, og motsatt, at studier uten spenstige funn publiseres i lokale tidsskrifter som ikke utgis på engelsk, men for eksempel norsk eller tysk. Kanskje publiseres de ikke i det hele tatt. I praksis betyr dette at dersom vi bare leter etter engelskspråklig litteratur på et tema, kan vi få inntrykk av at effekten er sterkere enn det egentlig er, siden vi kun finner de studiene som har tydelige resultater.

Derfor er det svært viktig å også søke etter litteratur som er utgitt på andre språk enn engelsk. I tillegg vurderer vi hvor mye tillit vi kan ha til resultatene, ut fra aspekter som kvaliteten på forskningen som er gjort, overføringsverdi og hva slags metode forskerne har brukt for å undersøke spørsmålet. Dersom resultatene varierer veldig fra studie til studie, prøver vi å si noe om hvorfor det er slik.

Systematiske oversikter er nyttige ganske enkelt fordi hver beslutningstager, uansett om han eller hun fatter beslutninger som angår eget barn eller hele befolkningen, har behov for å lese mindre. Det er som å servere pålitelig dokumentasjon på et fat. Fordi noen har tatt på seg arbeidet med ikke bare å oppsummere forskningen, men også lete gjennom store mengder litteratur og vurdere hvor god den er, fungerer systematiske oversikter som en filtrering av det eksisterende kunnskapsgrunnlaget. Dermed kan vi si noe meningsfylt om at tiltak for å forhindre frafall fra skolen stort sett virker dersom de implementeres skikkelig, at vi ikke helt vet hvor bra eller dårlig det er å behandle barn og unge med antidepressiver, at lekser som engasjerer barna virker bedre enn kun repetisjonslekser, og at de fungerer bedre for eldre barn enn yngre, at nei, MMR-vaksinen forårsaker hverken autisme eller astma. Ofte må vi konkludere med at vi har pløyd gjennom hele høystakken uten å finne én eneste nål, og i hvert fall ingen nåler som er gode nok til å sy med. Da bruker vi dette som anbefaling til videre forskning: her må det forskes mer!

"I RBUP har vi laget IN SUM: en database som består av oppsummert forskning som kan være relevant for alle som arbeider med barn og unges psykiske helse og velferd. IN SUM er gratis og inneholder referanser til en mengde systematiske oversikter. Vi har organisert oversiktene tematisk, og dessuten gitt vår vurdering av kvaliteten"