Familiefattigdom

Av Inger Hodne, seksjonsleder i RBUP Øst og Sør

Inger Hodne. (Foto: RBUP)
Inger Hodne. (Foto: RBUP)

Fattigdom er en tilstand, ikke en egenskap, skrev Leoul Mekonen på RBUP-bloggen i oktober. Hva gjør vi med ordene – og de med oss, spurte Nancy Moss på samme blogg i november. Det er ett ord med tilknytning til fattigdom jeg gjerne skulle lukt ut fra norsk velferdspolitikk, og det er ordet barnefattigdom.

Leoul Mekonen sitt innlegg i oktober.
Nancy Moss sitt innlegg i november. 

Vår forståelse og erfaring organiseres av ord og i ord. «Du ser det ikke før du tror det», het en rapport som nylig er utarbeidet om seksuelle overgrep. I stor grad er det også sånn at du hverken ser det eller tror det før du har ord og begreper som dekker fenomenet. Ord er retningsgivende for vår oppfattelse av begivenheter rundt oss. De tjener som lyskastere, som gjør noe klart. Andre ting faller i skyggen. Våre handlinger er svar på det vi oppfatter at situasjonen krever av oss.

Hvorfor så sånn agg til ordet barnefattigdom? Er det ikke både synd og skam at barn er fattige, og ikke kan delta på arenaer som er viktige for å være del av et fellesskap? Jo, det er synd og skam. Det er mange studier som viser at samfunn med relativ lik fordeling av rikdom og privilegier, både er tryggere og bedre å bo i for alle. Fattigdom betyr ofte reduserte muligheter for deltakelse i mange aktiviteter og på mange arenaer som er viktige for trivsel og helse. Det jeg reagerer på er at barna er skilt ut som egen gruppe av fattige.

For å forklare motviljen mot denne utskillelsen, må jeg dele noen erfaringer fra mitt arbeid i byomfattende barnevern i Oslo. I arbeidet hadde jeg ansvar for kontakt med mange familier, herunder også familiene til barn og ungdommer der barnevernstjenesten hadde daglig omsorg.

En mor hadde overdratt daglig omsorg for sitt barn til barnevernet på midlertidig basis, som ledd i et hjelpetiltak i hjemmet etter Barnevernsloven. Etter et års tid møtte jeg henne i dyp fortvilelse og sinne. Hun sa: «Jeg får ham aldri mer hjem igjen. Barnevernet har kjøpt og betalt ham. Når skal jeg få råd til ferier og skiutstyr, når skal jeg kunne servere kjøtt flere ganger i uken?»

Selv om barnevernsinstitusjonen hadde et ganske nøkternt husholdningsbudsjett, var denne moren ikke den eneste av foreldrene som snakket om at barnevernsinstitusjonen serverte «høy» mat. Det gjorde det vanskelig for foreldre når barna var hjemme, og var sinte på «dritten» som ble servert der.

Et annet eksempel er historien om en liten gutt som ba moren sin om å få gå på kino. Moren måtte svare nei, det hadde hun ikke råd til. Men hun hadde en løsning, han kunne få gå på kino med støttekontakten sin. «Nei», svarte gutten, «Jeg vil ikke bare på kino. Jeg vil på kino med deg.»

Jeg har mange slike erfaringer med at foreldre har lykkes i å søke barneverntjenesten om tilskudd til sine barn, til fritidsaktiviteter, til utstyr, og blant annet også til ferier. Det har imidlertid vært mye vanskeligere å få tilskudd til ferie for hele familien sammen. Dermed har velferdsordningene som er rettet mot barna, kommet til å virke splittende for familiene. De har bidratt til mangel på fellesskap i gode opplevelser, som kulturopplevelser, ferier og lignende. Nettopp slike opplevelser som utgjør limet i alle familier, og som beskytter når indre og ytre påkjenninger truer. Når ordet barnefattigdom bidrar til at vi retter oppmerksomhet og velferdstiltak mot barna, stilles familiens situasjon i skyggen.

Så kan man innvende: Barn er da virkelig verdig trengende, de kan jo ikke noe for at foreldrene har en vanskelig situasjon. Til det kan man si to ting: For det første at mange av foreldrene kan heller ikke noe for at de har havnet i vanskelige situasjoner. For det andre at barn i de aller fleste tilfeller har det best når også foreldrene dere har det bra. Om foreldrenes dårlige økonomi og andre vanskeligheter skulle være aldri så selvforskyldt, så er barnas lojalitet og ønsker om at alle skal ha det bra en vesentlig kraft i deres sinn.

Hva så i de tilfellene der barn og foreldre bør skilles ad, der foreldrene ikke er i stand til å ivareta omsorgsoppgavene og utviklingsstøtten på en god nok måte? Skal ikke da barna få, litt uavhengig av foreldrene sine? Jo, barna skal absolutt få. Men selv i de tilfellene kan det være best for barna når foreldrenes situasjon er ivaretatt, og de ikke lider stor nød og fattigdom. Det avlaster blant annet barna for en ofte dyptfølt forpliktelse til å ivareta sine foreldre, og kan hjelpe dem til å forsone seg med at deres oppvekst var som den var.

Mitt forslag er at ordet barnefattigdom erstattes av familiefattigdom. Det retter oppmerksomheten mot familiens situasjon som grunnleggende for barns trygghet og utvikling, og familien som enheten velferdstiltak bør rettes mot.