Fedre er gode i omsorg, ikke bare i lek!

 

(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Av Thomas Skjøthaug, psykologspesialist og forsker ved RBUP øst og sør. 

Vet du hva jeg greide da, som ingen andre hadde greid? Jeg fikk til at pappaer kunne stelle babyer. Da var det mange som ble sinte». Sitatet er hentet fra Anne-Cath Vestli, i kjølvannet av bokutgivelsen «Aurora» (1966).

I boken tar pappa`n til Aurora med lillebror til småbarnskontroll på helsestasjonen. Han er eneste far i selskap med bare mødre, noe som var kontroversielt i en tid hvor det var mer vanlig med en tradisjonell rollefordeling, der fedre var i jobb utenfor hjemmet og mors jobb var i hjemmets hushold. Barnepass av de aller minste var forbeholdt mor, og det var mer vanlig at mormor hadde tettere kontakt med barnet enn far hadde.

Mer nyanser

Rollefordeling mellom mor og far er stadig aktuelt og debattert i mediene. I den senere tid har det blitt belyst hvordan fedre argumenterer for å avstå fra bleieskift og vogntrilling, og hvordan dette gjenspeiler de «gamle» rollemodellers glanstid. Debattantene som står for synet om at fedre ikke skal delta i - eller forstår viktigheten av fedre som viktige tilknytnings- og omsorgsroller når barna er veldig små, må ta mer sats i dag enn de trengte tidligere, fordi de møter langt færre meningsfeller enn før.

Psykolog Willy-Tore Mørch skriver i Aftenpostens nettutgave 16. september at «finansfedrene er nervøse for aksjekursene, – men ikke for sine barns psykiske helse». Han mener at finansfedrene er nevrotikere som prioriterer jobb fremfor barn og maler et kaldt og ufølsomt bilde av denne type fedre.

Det er noe alvorlig galt fatt hvis det er slik at finansfedrene får mer angst av svikt i kjøpekraften enn for ens barns psykiske helse, men jeg mener at artikkelen feiler i å nyansere de ulike motivasjoner denne typen fedre kan ha for å prioritere som de gjør.

"Eliteforeldre er ikke gode foreldre" (ekstern link, Aftenposten)

Lite forskning om pappa i svangerskapet og i spedbarnstiden

Det er dessverre for lite forskning som undersøker hvordan mor bidrar og tilrettelegger for fars engasjement, hva slags tradisjoner og rollemodeller fedre legger til grunn i sin omsorgsrolle og identitetsendring fedre kan oppleve i overgangen fra mann til far. Økt kunnskap om dette er en av hovedmålene i min forskning på R-bup og vil bidra til å øke vår forståelse av farsrollen i Norge i dag.

Barn møtes ofte med en forventning om rollefordelingen mellom foreldre mens de er små. I Disneys’ fortelling om Bambi blir det lille rådyret «overlatt» til sin far, skogens fyrste, når Bambis mor dør. Fyrsten står i et omsorgsdilemma, og han reflekterer med den kloke ugla i skogen i de sene nattetimer: «kan ikke du finne meg en passende rå som kan oppdra Bambi?» Ugla svarer med et spørsmål: «Kan du ikke selv påta deg dette oppdraget?». Fyrsten blir overrasket (og kommer trolig i en identitetskrise) og sier at han ikke kan oppdra et barn, fordi skogens fyrste må passe på flokken og skogen, som er en svært viktig oppgave. Som seere fanges vi først av hans prioritering som fyrste av å være «for viktig for barnepass», men hengis videre til hans klare uttrykk av en lav tro på egen mestring i rollen som oppdrager og primær omsorgshjort.

Sånn sett er det mer sympatisk å ikke ville påta seg barnepass på grunn av lav mestringstro, i motsetning til å gradere jobben som viktigere, med en dertil foreldet forståelse av rollefordeling mellom foreldrene. Senere i filmen viser fyrsten mye empati og hengivenhet til Bambi, både i trøst og lek, noe som også gir håp til fyrstene i finans -verdenen Willy Tore Mørch referer til.

Vi burde fortalt pappa-Bambi at fedre og mødre har sammenlignbare nivåer av Oxytocin (et hormon som er viktig i tilknytning) de første måneder etter fødsel. Fedre har et høynet nivå av oxytocin i lek med barnet, mens mors nivåer høynes i trøst (Feldman, Leckman & Feldman, 2010a). Betyr det at mor ikke leker med barnet sitt? Nei, mor leker og far trøster og forskjellene var større i tidligere tider. I dag leker og trøster både mor og far mer likestilt. I dette ligger det enorme forskningsmuligheter! Forskning på mødre i den første tiden er det mye av, mens forskningslitteraturen på fedre preges av artikler med fedre som stikker av fra hjemmet, bruker rus, er antisosiale og mishandlende, med generelt dårlige utfall for familien og barnet.

Forskningen med de gode, engasjerte og varme fedrene er det langt mindre av. I tillegg har mye forskning rapportert fedres opplevelser via mor som informant, selv om vi vet at samstemtheten mellom fars opplevelser og mors rapportering ofte er lav.

Far må inkluderes tidlig

I psykisk helsevern prater vi ofte om «samarbeidsprosjekt», som betyr at pasienten øker sitt engasjement med et eget eierskap til sine egne problemer. Dette med eierskap er jo ikke nytt, vi ser jo også at barnevogner med skivebremser og skrukoblinger til vaskeredskap (swiffer?) øker menns engasjement i hjemmesfæren. Allikevel er det viktig at vi ikke bare forholder oss til fedre som instrumentelle håndlangere i barns veldig unge liv, mens mødre gjør det «som er viktigst i omsorg». Hvordan kan vi påvirke fedres engasjement og forståelsen av fedre som likeverdige omsorgspersoner? Stikkord for en slik påvirkning kan være å motivere far og mor om fedres viktighet tidlig i svangerskapet (og selvfølgelig før), orientere om hva en overgang fra mann til far kan innebære og sørge for at fedre får et selvstendig eierskap til å være omsorgsperson i barns unge liv. Belønningen for dette vil helt klart veie opp for investeringen, både for barn og familie.

I min forskning og i min jobb som psykologspesialist i psykisk helsevern for barn og unge møter jeg fedre som viser et høyt engasjement i barna sine. De viser mye empati, er emosjonelt tilstede og er gode veiledere for barna sine i starten av livet. Det er selvfølgelig viktig at vi ivaretar mors psykiske helse og gir aktiv veiledning via helsestasjonen. Allikevel, hvor kommer de viktige spørsmålene om hvordan fars opplevelser er i svangerskapet, hans psykiske helse i denne tida og hvem tar ansvar for behandlingen av en far som opplever denne tiden som tøff?

Min erfaring er at mors emosjoner ivaretas på helsestasjonen og i BUP, mens far ofte henvises til psykisk helsevern for voksne. Som om hans emosjonelle utfordringer i denne tida tilhører «en annen divisjon». Skal fars engasjement og kunnskap øke, er det viktig at sykehusene og helsestasjoner tar på alvor at mor, far og barn er en enhet, ikke bare mor og barn. Når du som jordmor eller barnelege spør hvordan mor har det,- spør også far! Relasjonell tilfredshet til partner er en av de viktigste enkeltfaktorene vi må kontrollere for når vi ser på foreldres psykiske helse, både i svangerskapet og etter, så er det opp til helsestasjonene og sykehusavdelingene å følge opp dette på en skikkelig måte. Og for å få et selvstendig forhold til eget farskap i spedbarnstiden, må far inkluderes og vektlegges, både i klinikk og i forskning på lik linje som mor blir. Fedres meninger og følelser må belyses med far som selvstendig informant, ikke bare gjennom mor.

Tilbud også for fedrene

Mødre får i dag organisert barselgrupper med ressurser fra helsestasjonene, noe fedre ikke får tilbud om. Dette til tross for at vi i Norge har hatt en stor økning i fedre som ser verdien i uttak av fedrekvoten. Siden fedrekvoten fyller 20 år i år, med den suksess den har vært, er det på høy tid at også et lignende barselstilbud dedikeres fedrene. Vi må forstå og nyansere fedres involvering over tid, ikke bare om de er fysisk tilstede eller ikke.

I tillegg er det viktig at mor som «maternal gatekeeper» stoler på og slipper far til som viktig omsorgsperson for barnet, han må ikke være dobbelt så god som mor for å være god nok. En mor som tar ut permisjon uten lønn som en forlengelse av egen permisjon samtidig med far, for at «familien skal kose seg sammen», kan dessverre gjøre dette av frykt for at far ikke klarer oppgaven som far til sitt barn, noe som i de fleste tilfeller er urett mot far. Politisk er jo heller ikke fedrekvoten ment som noen tvangstrøye for familier, men heller et aktivt hjelpemiddel for å hjelpe fedre å komme på banen i barns tidlige utvikling. Fortsatt oppleves det vanskeligere for fedre å argumentere med arbeidsgiver om å ta ut sin fedrekvote, enn det oppleves for kvinner i forhold til deres permisjon.

Dessverre er det feil politisk signal å signalisere færre uker fedrekvote, noe som er ikke er til barnets beste. Barn av tilstedeværende, varme, engasjerte fedre kommer bedre ut i livet enn uten, noe politikerne burde forstå.

Om forskningsprosjektet jeg jobber med (ekstern link, CRIStin)